Opera

Dario Argentos Opera åpner med et ekstremt nærbilde av øyet til en ravn. Ravnen er tam og tilhører dirigenten for en oppsetning av Giuseppe Verdis opera Macbeth. Den skriker hest og flakser iltert med vingene helt til det rabler for stykkets primadonna. Hun styrter i protest ut av den storslåtte La Scala-bygningen i Milano, og i et forsøk på å rømme fra pågående journalister, blir hun påkjørt av en bil og brekker beinet. Den mystiske ulykken gir det unge operatalentet Betty en uventet sjanse til å bekle sin første hovedrolle på scenen. Betty er imidlertid litt skeptisk, siden både operaen i seg selv og stykket Macbeth er forbundet med overtro og ulykke. Og ganske riktig: Rollen fører med seg foruroligende opptrinn.

For Betty blir fra dette øyeblikk forfulgt av en psykopat med sorte hansker, et motiv som nesten har blitt en konvensjon i Argentos giallo-filmer (psykologiske thrillere med gale mordere som leker katt og mus med sine ofre). Betty blir terrorisert både fysisk og psykisk av denne ekstremt sadistiske mannspersonen, som hun har hatt mareritt om helt siden barndommen. Sarte sjeler er herved advart! Det blir etterhvert mer og mer sannsynlig at den skyldige er å finne i selve operahuset. Sammen med sin kostymedesigner virvles Betty inn i en angstbitersk jakt, hvor et halsbånd viser seg å bli et viktig spor for å finne morderens identitet. Før han finner dem.

Som vanlig krydrer Argento handlingen med en mengde dramatiske nærbilder, subjektive bilder, frenetiske kamerakjøringer og bisarre kameravinkler. Dette gir Opera – i likhet med de fleste andre filmene hans – nesten et barokt preg. Argento bruker alle sjangerens virkemidler, og han er seg svært bevisst sine forbilder. Giallo-filmene trekker ikke minst veksler på Alfred Hitchcock, og kanskje framfor alt Psycho, fordi de formidler en forskrudd morders forvridde univers.