One-Eyed Jacks

Rio blir forrådt av sin beste venn og læremester Dad etter et bankran i Mexico. Etter fem år i Sonora fengsel rømmer Rio og vil ta hevn. Han følger sporene etter Dad gjennom nedslitte cantinaer og lugubre bordeller, hele veien til Monterey. Der oppdager Rio at Dad har blitt en respektert sheriff i byen og at han er etablert med familie. Rio bestemmer seg for å forføre hans stedatter, men faller hodestups for henne, uten at hevntørsten slipper taket.

One-Eyed Jacks er Marlon Brandos første og siste film som regissør og var opprinnelig basert på et manus av Sam Peckinpah, etter et utkast av Rod Sterling, med selveste Stanley Kubrick som medforfatter og påtenkt regissør. Da produksjonen ble satt i gang skjedde dette samtidig som det gamle Hollywood begynte å rakne i sømmene. Brando hadde alltid hatt større ambisjoner enn bare å være en skuespiller. Da han kom over manuset opprettet han sitt eget selskap Pennebaker og seks måneder etter å ha anskaffet Kubrick for regioppgaven, bestemte han seg for å lage filmen selv. Han kasserte arbeidet til Sterling, Kubrick og Peckinpah, samt engasjerte nye manusforfattere til å omskrive filmen.

Tro til sine røtter ga Brando skuespillerne fritt spillerom til å improvisere og unnlot hele ikke gi sin fulle oppmerksomhet til detaljer som regissør. Han kunne vente i flere timer med full stab på det rette lyset og at bølgene skulle treffe strandkanten på den perfekte måten, ikke ulikt det Kubrick skulle bli både legendarisk og beryktet for.

Det talte ikke til Brandos fremtid som regissør at filmen gikk langt over oppsatt innspillingsplan og budsjett. Etter premieren ble kritikerne, så vel som publikum perplekse over hva Brando ville med filmen og den gjorde det dårlig på kino. I tillegg presset den grensene til den amerikanske sensuren med sitt amoralske persongalleri og fremstilling av vold. Skuffelsen og slitet var med på å gjøre dette til Brandos eneste regioppgave.

I ettertid har filmen fått betydelig innflytelse på regissører som Tarantino, Scorsese, Leone og Lynch. Spesielt kan en se flere markante likhetstrekk mellom Brandos portrett av Rio og Cages fremstilling av Sailor Ripley i Wild at Heart. Flere sekvenser fant også veien til spaghettiwesterns, deriblant en torturscene som Sergio Corbucci leverer en blåkopi av i sin klassiker Django.

Selv om Peckinpahs rolle i produksjonen ble sterkt redusert så skal One-Eyed Jacks ha vært en av hans favorittfilmer. One-Eyed Jacks er en kultklassiker som viser vannskillet mellom det gamle og det nye Hollywood som kom for fullt på slutten av sekstitallet. Sammen med Kurosawas samuraifilmer var den kreativt med på å bane vei for det italienske spaghettiwestern-fenomenet som revitaliserte sjangeren, og som fortsatt utøver stor innflytelse på actionfilmen.