Om det uendelige

Med Sanger fra andre etasje (2000), Du levande (2007) og En due satt på en gren og funderte over tilværelsen (2014) har Roy Andersson skapt en visuell stil bestående av tablålignende scener med finurlige detaljer og en dus fargepalett, befolket med vanlige mennesker som strever med ulike følelser og gjøremål. 

Om det uendelige glir rett inn i denne kategorien: Vi møter en prest som har mistet troen på Gud, foreldre som har mistet et barn, en gutt som betrakter en jente som vanner en plante, en person som har gått feil – og Hitler. Som i de tidligere nevnte filmene er episodene stramt komponerte og uten noen tydelig sammenheng. Karakterene er bleke, nærmest spøkelsesaktige, i de lett surrealistiske, men stort sett gjenkjennelige situasjonene. Andersson skildrer på sitt underfundige og filosofiske vis store følelser. Det uendelige, det allmenngyldige, er på samme tid vakkert, hjerteskjærende og helt banalt.