Night of the Living Dead

Slutten av sekstitallet var den store brytningstiden, med store sosiale, politiske og populærkulturelle endringer. Man skal ikke gå alt for mye detalj, men det burde være nok å nevne Vietnamkrigen, hippiene, opptøyer, Sovjets inntog i Tsjekkoslovakia, den seksuelle revolusjonen og det gamle Hollywoods fall. 

Den gamle drømmefabrikken var i store problemer. De hadde mistet kontakt med den nye generasjonen, inntektene var i fritt fall og studioene måtte nedskalere – i enkelte tilfeller stenge. Dette skulle derimot endre seg med filmer som Arthur Penns Bonnie and Clyde, som sprengte grensene for hva man kunne vise av vold i en mainstreamfilm, etterfulgt av Sam Peckinpahs The Wild Bunch. Dette var et slags amerikansk tilsvar til italienske spaghettiwesterns, der alle romantiske forestillinger om det ville vesten druknet i litervis med blod på kinolerretene verden over. 

Filmen som fikk ungdommene tilbake i kinosalen ble Easy Rider av Dennis Hopper. Dette var en roadmovie med rock’n’roll, dop og frihetsdrømmer. Film ble kult igjen og en ny generasjon filmskapere sto klare for å ta Hollywood med storm. I Pittsburgh, en by kjent for sin (på denne tiden) enorme stålindustri og påfølgende problemer med smog, befant George A. Romero seg langt unna Hollywood-åsenes skygge. Romero og noen venner jobbet med reklamefilm og fram til da var hans største jobb utenfor hjembyen å regissere en episode av den kjente barnetv-serien med Mr. Rogers, hele USAs sjonkel Rolf. Dette skulle endre seg etter nitten dager og en del helgers arbeid fordelt utover ni måneder, med en liten skrekkfilm som han og en gruppe venner gjorde mellom reklamefilmoppdragene. Resultatet ble et verk som ble vel så viktig som Easy Rider. Night of the Living Dead beviste at man kunne lage film utenfor Hollywoodsystemet og vestkysten. Den var en direkte forløper for indiescenen som vokste frem utover sytti og åttitallet, for å så kulminere på nittitallet med suksessene til Soderberghs Sex, løgn og videotape og Tarantinos Reservoir Dogs.

Filmen starter på en kirkegård, hvor et søskenpar er for å besøke en grav. Utav ingensteds blir de angrepet av en rabiat mann ikledd begravelsesdress. Broren blir drept av mannen og jenta flykter. Hun unnslipper og søker tilflukt i det hun tror er et forlatt hus. Etter hvert møter hun andre mennesker som forteller om lignende opplevelser. På tv ser de nyhetsreportasjer som forteller at de døde har vendt tilbake og spiser de levende. Bander av middelaldrene menn vandrer rundt og skyter de vandøde. Til slutt blir våre overlevende beleiret av zombiene og natten blir en desperat kamp for å overleve.

Dette er Night of the Living Dead og denne lille filmen ble en av skrekkfilmens mest innflytelsesrike klassikere! Den satte reglene for zombien som filmmontrer: Zombier spiser menneskekjøtt, jakter i flokk og kan kun stoppes med en kule eller et annet passende redskap mot hodet. Disse reglene har blitt fulgt i en rekke filmer, spill og tegneserier siden 1968.

Romero selv sa at det aldri var meningen å gjøre nybrottsarbeid eller være spesielt original. Handlingen var i stor grad lånt fra romanen Det siste mennesket av Richard Matheson (kanskje bedre kjent som I Am Legend) Det var heller aldri tanken at monstrene skulle være zombier, men bare rabiate kannibaler. Faktisk var ikke den opprinnelige planen å lage en skrekkfilm, men et kunstfilmdrama inspirert av Ingmar Bergman. Filmen ble laget i nært samarbeid med John A. Russo, samt brødrene Gary og Russell Streiner, og det var Russell som foreslo at de skulle lage en skrekkfilm for å få noen raske penger til mer seriøse og ambisiøse prosjekter. De vurderte en kort periode å lage en western, men droppet ideen da ingen kjente noen som hadde hester.

Autensiteten som traff publikum som en knyttneve, var hjulpet av det faktum at filmen var i svart/hvitt, slik de fleste nyhetsopptakene på tv var, selv en god stund etter overgangen til fargefjernsyn. Det samme var dokumentarene til Pennebaker og Mayles-brødrene. Filmens avslutningsmontasje av kornete stillbilder, var ikke ulik det en kunne se på sjokkerende forsider med oppslag fra opptøyene i amerikanske byer og fra My Lai-massakren, henrettelsen av Nguyen Van Lem, samt bildet av napalmjenta. Ikke minst gjelder dette filmens beryktede scene der den mannlige hovedkaraktereb møter sin endelige skjebne, spesielt siden hovedrolleinnehaveren er afroamerikaneren Duane Jones. Frem til det siste påpekte Romero at Jones aldri fikk rollen grunnet hudfargen, men at han enkelt og greit var den dyktigste skuespilleren og tilgjengelig under hele den oppstykkede innspillingstiden. Hverken valget av Duane eller filmens slutt var ment som en direkte kommentar til hendelsene tilknyttet borgerrettighetskampen i følge Romero, selv om zombiejegerne unektelig gir ullne assosiasjoner til lynsjegjenger som herjet i sørstatene. Uansett Romeros opprinnelige intensjoner, tok det kort tid før anerkjente tidsskrifter som Cahiers du Cinema hyllet filmen som et antirasistisk mesterverk og et direkte angrep på det amerikanske raseskillet.

Arbeidstittelen var Night of the Flesheaters, fram til en filmdistributør truet med søksmål. Etter en tid under tittelen Night of Anubis, fikk verket sin endelige tittel og med det ble den moderne zombiefilmen født. Dessverre glemte distributøren å registrere copyright på filmen, med det resultat at Romero og vennene så svært lite til inntektene. Like fullt ble dette starten på Romeros lange og innflytelsesrike karriere, og kanskje også den moderne skrekkfilmen?