Ni liv

Skal man først lete etter et flaggskip i norsk filmhistorie, kommer man ikke utenom Ni liv. Både på grunn av filmens sterke nasjonale forankring, med krigen og den norske naturen som sentrale tematiske ingredienser, og fordi den, takket være åpenbare kunstneriske kvaliteter, har høstet internasjonal anerkjennelse som få andre norske filmer. Den er blitt vist over hele verden, og i tretti år var den også Norges eneste Oscar-nominerte fiksjonsfilm. I 1991 ble Ni liv like godt offisielt kåret til tidenes norske film i beste sendetid på NRK.

Senvinteren 1943 ankrer en fiskeskøyte opp i Toftefjorden nord for Tromsø. Båten kommer fra Shetland og har med seg utstyr til den norske hjemmefronten. Mannskapet, som inkluderer Kompani Linge-folk, blir overrasket av tyske soldater, og 26 år gamle Jan Baalsrud fra Oslo er den eneste som unnslipper – ved å legge på svøm over det iskalde sundet med et skuddsår i foten. I Jack Fjeldstads skikkelse, følger vi hele hans tre måneder lange flukt østover, fra de ytterste holmene, over Lyngen-alpene, og til svenskegrensen og friheten. Fra en sykeseng i Sverige kan Baalsrud fortelle om den utrolige flukten, som langt fra er noen enmannsbragd. Underveis, og i stadig større grad etterhvert som kreftene har nærmet seg slutten, har han vært prisgitt andre menneskers grenseløse hjelpsomhet og offervilje.

Ni liv er nummer to i rekken av fire Skouen-filmer som både behandler heltemyten og den tyske okkupasjonen av Norge (de andre er Nødlanding (1952), Omringet (1960) og Kalde Spor (1962). Men selv om Baalsrud utvilsomt er en nasjonalhelt, er ikke Ni liv en patriotisk krigsfilm som stiller den tapre nordmannen opp mot en fremmed militærmakt. Først og fremst handler filmen om et menneskes ukuelige vilje og evne til å overleve. Baalsrud kjemper mot en dobbel fiende: okkupasjonsmakten og naturkreftene, og ifølge Skouen selv er det mannens kamp mot naturen som er det sentrale, de tyske soldatene er med som nødvendige dramaturgiske statister.