New York Ripper

New York terroriseres av en sadistisk seriemorder som foretrekker unge, vakre jenter og prostituerte. Etter hvert som kroppene fyller opp likhuset blir den kyniske og avstumpede politiinspektøren Fred Williams oppringt av en mann med Donald Duck-stemme, som forteller at han er morderen. Det blir fort klart at han ikke har tenkt til å stoppe, og Williams må alliere seg med den selvsikre psykiateren Paul Davis for å stoppe den kvekkende psykopaten som herjer i byens beryktede 42nd Street. Samtidig viser det seg at den seksuelt utagerende rikmannsfruen Jane og studenten Fay blir forfulgt av en mann som mangler to fingre og samtykkeforståelse. Alt mens «The New York Ripper» farger snuskete hoteller og sexklubber røde med ofrenes blod!

Dette er den legendariske og beryktede regissøren Lucio Fulcis mest kontroversielle film og en blanding av slasher og giallo-sjangrene. Fulci er her hjemme mest kjent for zombieklassikeren Zombi 2/Zombie/Zombie Flesheaters, samt hans Lovecraft-hyllester City of the Living Dead, The Beyond og House by the Cemetary. Fulci var også anerkjent for sine gialli-titler Lizard in A Woman’s Skin (lansert i Norge som Natt uten alibi) og Don’t Torture a Duckling, der sistnevnte førte til en lang offentlig kamp med Dario Argento om tittelen som Italias fremste sjangerregissør.

New York Ripper kom på en tid da slasheren var på sitt mest infame og voldsscenene eskalerte for hver film. Etter lanseringen av William Lustigs Maniac, gikk et samlet amerikansk filmkritikerkorps, anført av Roger Ebert, tungt ut i media og fordømte utviklingen på det sterkeste. På den andre siden av Atlanteren raste videovoldsdebatten både her hjemme, så vel som i Sverige og på resten av kontinentet. Dette medførte at New York Ripper fikk distribusjonsproblemer i statene samt i flere europeiske land, for ikke å snakke om at den ble totalforbudt flere steder, ikke minst i Storbritannia der filmen fortsatt er forbudt i uklippet versjon. Filmens mange brutale voldsscener, som hovedsakelig er rettet mot kvinner, gjorde at Fulci ble beskyldt for å være en misogyn voldsromantiker. Dette ble forsterket da manusforfatteren Dardano Sachetti beskyldte Fulci for å ha endret fortellingen i en mer brutal og kvinnefiendtlig retning.

I ettertid kan man derimot se at de mannlige rollene i filmen heller ikke er portrettert i et særlig flatterende lys. I New York Ripper er de fremstilt som overgripere, kynikere eller patetiske. Til og med psykiateren Paul, som tilsynelatende er den mest sympatiske karakteren, er selvgod og ser på jakten etter morderen som et spill der han kan briljere med sine overlegne ferdigheter. Fulci selv så på filmen som sin hyllest til Hitchcock og mente filmen ikke viser noe annet enn det den gamle mesteren gjorde i sine verk. Det som skiller filmen fra tilsvarende filmer i perioden, er da også håndverket. Den er stilsikkert skutt av Luigi Kuveiller som jobbet med navn som Antonioni, Billy Wilder og Dario Argento. Den har også en stram og effektiv klipp, og byr på stemningsfull, urban filmmusikk av Francesco De Masi. Med det har salongen gleden av å ønske velkommen til en aften med et særegent og forkvaklet mesterverk!