New York, New York

Robert De Niro er Jimmy Doyle, saksofonist på jakt etter «the major chord»: en perfekt harmoni av musikk, penger og kjærlighet. Andre verdenskrig er akkurat slutt og ingen av de tre elementene er på plass. På en nattklubb prøver han på aggressivt og usjarmerende vis å sjekke opp Francine, spilt av Liza Minelli (som her, i 50- og 60-tallskostymer og -hårfrisyrer, ligner veldig på sin mor Judy Garland). Det viser seg at hun er en begavet sangerinne og dermed nøkkelen til alt han er på jakt etter, men det forferdelige sinnet og humørsvingningene hans står i veien for lykken. 

Robert De Niro lærte seg å spille saksofon før innspillingen, og selv om det allikevel ikke er ham vi hører på lydsporet ser det ganske realistisk ut. Liza Minelli trengte ingen dubbing, så klart, og synger alle numrene plettfritt. Det mest kjente er selvfølgelig tittelsporet, som ble en klassiker etter Frank Sinatras coverversjon fra 1979. 

Scorsese har selv fortalt at han laget musikalen som et avbrekk fra de sosialrealistiske, harde dramaene han hadde laget til da, og med klare referanser til Hollywoods klassiske musikaltradisjon. Et godt eksempel på det er den svært stiliserte sekvensen med film i film i filmen, som kan minne om for eksempel «Gotta dance»-sekvensen i Singin’ in the Rain.