Nattsvermeren

Nattsvermeren innledet bølgen av seriemorderfilmer som preget Hollywood på 90-tallet, og har, sammen med Seven, blitt stående som en av de beste og mest skremmende.

Dr. Hannibal Lecter

En psykopat kalt Buffalo Bill er ettersøkt for å ha drept og flådd seks kvinner. Den ferske FBI-agenten Clarice Starling (Jodie Foster) settes på saken, og i et forsøk på å forstå massemorderes psyke oppsøker hun Dr. Hannibal Lecter (Anthony Hopkins) på Chesaspeare Hospital for the Criminally Insane. Lecter er en seriemorder med gode manerer og en gourmet med eksotiske smakspreferanser (han spiser ofrene sine «…with some fava beans and a nice chianti»). Før han ble tatt for å ha drept og spist ni mennesker var han også en høyst respektert psykiater, noe som danner grunnlaget for den intense spenningen som oppstår mellom ham og Starling. Hun er tydelig fascinert over denne høyst intelligente, men notorisk onde, herremannen, og på en mesterlig måte skildrer Jonathan Demme hennes følelser i skjæringspunktet mellom fascinasjon og frykt.

Handlingen i Nattsvermeren beveger seg således på to plan: jakten på Buffalo Bill og forholdet mellom Starling og Lecter. Den første – krimhistorien – blir nesten underordnet den andre, mer psykogiske handlingslinjen. Lecters hode er briljant, om enn aldri så pervertert. Han resonnerer logisk og fremstår som en slags overmenneskelig allvitende skapning som nyter andres smerte som dop. Med systematisk psykoanalyse avslører han Starlings indre demoner med åpenbar nytelse. Han peker på hennes svakheter og problemer, og leser fortiden hennes som en åpen bok.

Nattsvermeren er et produkt fra folk som kan sakene sine. Fingernemme Jonathan Demme hadde gått gradene og blitt en særdeles velskolert og sjangerbevisst regissør. Jodie Foster og (spesielt) Anthony Hopkins bør også berømmes for sine nærgående portretter av psykologisk sammensatte karakterer. Begge fikk Oscar for sine roller.