Natteffekt

Det sies om Truffaut og hans omgangskrets at de tilbrakte mer tid i kinosalene enn noe annet sted. «Det var fra filmen jeg lærte meg alt om livet», har Truffaut selv uttalt. Derfor bare naturlig at Truffaut har laget en av de mest kritikerroste filmene om det å lage film, som pirker borti filmbransjens glamorøse image. 

Rammen for Natteffekt er innspilingen av filmen Meet Pamela, som blir regissert av en Truffaut-aktig type (spilt av Truffaut selv). Vi befinner oss på innspilling, bak kamera, under og mellom opptakene, og får også sorgmuntre innblikk i stabens og skuespillernes kaotiske privatliv. Filmens tese er at de som får problemer med et slikt liv, er de som betrakter livet som viktigere enn kunsten. Det virker som om alle sover med alle, bortsett fra regissøren som tilbringer nettene i ensomhet med sine filmrelaterte mareritt.

Truffauts film er en hyllest til skuespilleren, som hele tiden lider av å være usikker og sårbar, men som samtidig er den som er mest sjenerøs og oppofrende. Framstillingen av regissøren er interessant: Han forholder seg passiv til de personlige krisene på settet, eller velger å la andre ta seg av dem. Han gir sjelden de oppmuntringer eller gratulasjoner vi vet de trenger, men lytter intenst til han eller hennes innerste betroelser, så han kan inkorporere det i den kommende dialogen. Natteffekt gir deg følelsen av å være involvert i selve filmskaperprosessen, med dens sanne porsjoner av banalitet, absurditet og tragedie. Jacqueline Bisset gjør kanskje en av sine beste roller noensinne som den engelske stjernen som skal spille Pamela. Jean-Pierre Léaud følger opp sin impulsive og romantiske Antoine Doinel-karakter fra Truffauts tidligere filmer. 

Natteffekt ga Truffaut hans eneste Oscar for beste utenlandske film i 1974. 

Skuespillerne er følelsesmessige vrak og opptakene gjøres hulter til bulter så skuespillerne må få jukselapper hengt opp med tape foran seg for å huske dialogen. Nattscenene filmes om dagen og ingenting er som det ser ut som når det vises på lerretet.