Nashville

Robert Altmans fabelaktige kollektivfilm rommer det meste: Det er en film om den amerikanske drømmen, generøst morsom og bitende kritisk. Ikke rart at denne filmen slo an både hos kritikere og mange kinogjengere i et USA som feiret sitt 200-årsjubileum dette året, og som nettopp hadde kommet seg ut av Vietnam. Som kollektiv filmfortelling er den utvilsomt nyskapende og peker fram mot Altmans senere mesterverk Short Cuts (1993).

Vi følger mange sammenvevde handlingstråder og hele 25 karakterer gjennom noen dager. I country og western-hovedstaden Nashville setter «The Deplasement Party» i gang sin presidentkampanje. De hyrer lokale artister til å opptre, noe som ikke viser seg å være altfor enkelt. Uten hovedperson og i en nesten dokumentarisk stil skildrer Altman sitt store persongalleri, som tilfeldigvis og med ymse motiv befinner seg på samme sted til samme tid. Drømmer og illusjoner, hvordan de skapes og brister, og hva ydmykelse og svik betyr for karakterene i Nashville beskrives med stor menneskekunnskap, men mest av alt er dette en sosiologisk studie. Sangstjerner dukker opp i rollen som seg selv og opptrer med egenkomponerte sanger. Oscar for beste originalsang gikk til filmen for Keith Carradines «I’m Easy».