Mulholland Drive

Frenetisk jitterbugdansing. Så: Ung kvinne ankommer LA. Hun skal prøve seg som skuespiller og har fått låne sin tantes leilighet. Forbløffet oppdager hun at det allerede bor noen der. Ny tråd: En mann forteller om et stadig tilbakevendende mareritt, der en underlig skapning holder til bak dineren der han nå sitter. Han beslutter å gå bak for å se, bare for å forsikre seg om at det hele er oppspinn og fantasi. Enda en tråd: En ung regissør opplever plutselig et voldsomt press om å la en ukjent skuespillerinne få hovedrollen i hans neste film. Den ene underlige hendelsen etter den andre…

Mulholland Drive er en nervepirrende, forførende og vidunderlig forvirrende drøm av en film. Opprinnelig ble materialet spilt inn som pilot til et tv-serie-prosjekt som gikk i vasken, men så fikk Lynch anledning til å omarbeide det til en spillefilm. Gåtefull som filmen er, åpner det seg tilsynelatende uendelig mange tolkningsmuligheter. Nettmagasinet Salon satte til og med psykiatere i gang med å hjelpe fortvilte publikummere. Men – som ofte er tilfellet med David Lynch – alt blir mye enklere hvis man lar gammel logikk fare og snur opp-ned på det vante. Det vesentligste ved en film er kanskje dypest sett ikke hva historien handler om, men hvordan den fortelles.