Mommy

Kanadiske Xavier Dolan er en av nåtidsfilmens mest produktive talenter, og en regissør som ser ut til å boble over av fortelletrang og pur filmatisk energi. Mange regner Mommy fra 2014 som hans beste film. 

Mommy hadde premiere på filmfestivalen i Cannes, hvor den vant juryens hovedpris. Siden har den vunnet en lang rekke andre priser. Filmen er tematisk forbundet med Dolans selvbiografiske debutfilm I Killed My Mother, ved å være en skildring av et komplisert mor-sønn-forhold. 

Når Steve kastes ut fra spesialskolen der han har bodd, tar moren Die ham med seg hjem. Steve er et sjarmerende, men også krevende barn, som ikke klarer å styre innfallene sine eller temperamentet. Når han føler seg sårbar eller krenket eksploderer et (selvdestruktivt) sinne, som etter hvert gjør det nesten umulig for Diana å ta vare på ham.

Dolan elsker å la billedformatet i filmene sine bli farget av karakterene, eller skal vi si at han liker å la karakterene «besjele» billedformatet? I Mamma bruker han et kvadratisk 1:1-billedformat, noe som gjør at både Die og Steve kommer i fokus på en helt spesiell måte. Formatet forsterker dessuten intensiteten i følelsene deres, i tillegg til at det fungerer som en visuell metafor: Steve og Die, men også naboen Kyla som de blir kjent med, er alle «fanget» i tilværelsen sin, «låst» i handlingsmønstre, utfordringer og fordommer. Men til tross for den tragiske undertonen og de melodramatiske elementene i plotet, oppleves Mamma som en impulsiv og fargerik film, nettopp fordi det er et symbiotisk forhold mellom filmens form og dens impulsive og fargerike karakterer.