Mirai

I Mirai skildres prøvelsene familien utsettes for etter at den bortskjemte fireåringen Kun-chan får en liten søster – Mirai – som kan oversettes med fremtid (Mirai no Mirai – Mirai fra fremtiden). Kun-chans rolle som familiens sentrum endres, noe han reagerer på med ekstrem sjalusi. Men en dag oppdager han at familiens lille hage er magisk og at den lar ham reise i både tid og rom. Gjennom disse opplevelsene kommer han langsomt til en forståelse av sin nye rolle…

Realistisk og genuin

Filmen er opplagt basert på regissørens egne erfaringer som far til to barn, der yngstebarnet neppe helt tilfeldig heter Mirai. Selv om Kun-chan ikke er den mest sympatiske filmhelten man har sett, er familiedynamikken så realistisk skildret og hans genuine følelse av å være tilsidesatt så tydelig at det er vanskelig å ikke føle med ham, der han anklager lille Mirai for å ha stjålet foreldrenes kjærlighet. Det er kanskje her filmen skiller seg mest fra tilsvarende skildringer av små barn, her våger man å vise verden sett gjennom øynene til en selvsentrert fireåring, som jevnlig er både usympatisk og følelsesmessig ustabil – et normalt barn med normale reaksjoner med andre ord. Det er et dristig grep, men et grep som sendte Mirai til Cannes og Directors’ Fortnight-programmet der, samt ga filmen en Oscar-nominasjon som første japanske anime som ikke kom fra Studio Ghibli.

Erfarne animatører med på laget

Til å skape denne verden, som i det ene øyeblikket er hyperrealistisk, og i det neste magisk på grensen til det psykedeliske, har Hosoda hentet inn sjefsanimatørene fra sine tidligere filmer, Hiroyuki Aoyama, Ayako Hata, Yohei Takamatsu og Takashi Omori. Til sammen representerer de en formidabel erfaring, etter å ha vært involvert i en mengde av de siste årenes strålende anime-filmer. Det blir helt umulig å ta med dem alle, men foruten Hosodas egne filmer, holder det kanskje å nevne Howl’s Moving Castle, Ponyo, Steamboy, In this Corner of the World, Prinsesse Kaguya, Tokyo Godfathers og Ninja Scroll.