Mephisto

Putin. Stalin. Hitler. Og så videre. Hvorfor og hvordan underordner ærgjerrige sjeler seg det autoritære/totalitære?

Nobelprisvinneren Thomas Manns sønn Klaus skrev en fakta-roman om sin svoger, skuespilleren Gustaf Gründgens, som solgte sin sjel til Hitler for karriérens skyld. Akkurat som Faust i Goethes store drama Faust solgte sin sjel til fristeren og demonen Mephisto for kunnskapens skyld.

Den ungarske regissør-eneren István Szabó vant Oscar i 1982 for Mephisto, den første filmen i det som ble kalt Ondskapens trilogi. Alle tre filmene har den suverene østerrikeren Klaus Maria Brandauer i hovedrollen.

Nazismen er også suggererende teater, som andre totalitære systemer. Szabó legger i 1981 modig til egne erfaringer fra kommunismens Ungarn.

Mens nazistene overtar, flykter også skuespilleren Henrik Höfgen fra Tyskland. Han har fristeren Mephisto som evig glansrolle. Han fristes tilbake til Berlin for å dyrkes som nazistenes store stjerne. Samvittigheten parkeres, mens regimet blir stadig råere. Han innser etter hvert at han ikke er Mephisto, men den falne Faust. Mephisto er «generalen» som har Hitlers kompanjong Hermann Goering som modell.

Szabó skaper spektakulære tidsbilder. Brandauer fascinerer med sitt feiende, nesten elektrifiserende spill, men rollen viser også at det er tomt bak bravuren.

Per Haddal