Menus-Plaisirs - Les Troisgros

Hvis man delte ut Michelin-stjerner til filmskapere, hadde den amerikanske dokumentarfilmlegenden Frederick Wiseman hatt tre av dem. Gjennom en karriere på snart 60 år, har Wiseman imponert igjen og igjen med sine briljante portretter av institusjoner som museer, sykehus, rettssaler og universiteter, hvor han har gitt oss unike innblikk i de faglige, byråkratiske og menneskelige prosessene som preger disse institusjonene. Aldri tyr han til enkle eller tabloide retoriske grep, men lar filmene utfolde seg i et rolig, observerende tempo som gir oss en innsikt som er langt rikere og mer nyansert enn det vi ser i tradisjonelle journalistiske fremstillinger. Fellesnevneren er kvalitet; kvalitet i kunstneriske prestasjoner, arbeidsmetoder og menneskelige og profesjonelle relasjoner. Hvor passende er det ikke at Wiseman har valgt å lage film om en tre stjerners Michelin-restaurant i Frankrike? Og ikke bare det: Med Menus-Plaisirs – Les Troisgros gir han oss en av sine beste filmer, i en alder av 93 år.

Vi møter den franske restaurantfamilien Troisgros, som har drevet en av Frankrikes beste restauranter i 93 år – 55 av dem med tre stjerner i Michelin-guiden. Troisgros-familien var sentrale i den franske nouvelle cuisine-bevegelsen på 60- og 70-tallet, med fokus på enkelhet og eleganse, og gode, lokale råvarer i stedet for de klassiske franske mattradisjonene med tunge sauser og grytebaserte retter. Her bærer Michel Troisgros og hans to sønner César og Léo familiearven videre, og vi følger dem i finurlige og dedikerte diskusjoner om ingredienser og smakssammensetninger, i møter med leverandører, og til slutt i samtaler med de kvalitetsbevisste gjestene – eller «klientene», som de kaller dem.

Wisemans observerende stil innebærer at her ikke er noen tradisjonelle intervjuer og ingen fortellerstemme, kun en rekke scener som får utspille seg som de forløper, som i sum gir et unikt innblikk i de ulike prosessene som driften av en gourmetrestaurant består av.

Menus-Plaisirs – Les Troisgros er en gavepakke til matinteresserte, men ikke bare det; det er en uhyre fascinerende film om kvalitet og perfeksjon, om å skape noe som er langt utenom det vanlige. Her får vi innblikk i de kreative prosessene på et helt annet nivå enn vi får i de utallige matprogrammene vi ser på tv, som typisk handler om dramatiske episoder med gryter som går i gulvet, tidsfrister som skal overholdes, og en generell atmosfære av ubønnhørlig stress. Det er nesten ingenting av det her – det meste forløper i rolige, konsentrerte former, med fokus på menyer, ingredienser, prøvesmaking, tilberedelse og presentasjon. Her møter vi ikke frynsete rockekokker som i serien The Bear, men fagmennesker med en vitenskapelig tilnærming til en profesjon de har perfeksjonert til fingerspissene gjennom generasjoner.

Filmen er fire timer lang. Det er mye. Men husk to ting: Filmene til Frederick Wiseman flyter av gårde på en duvende og fullstendig oppslukende måte som gjør at du fort glemmer klokka. De som har sett den over tre timer lange Ex Libris, om det offentlige biblioteket i New York, eller den fire timer lange At Berkeley, om universitetet i California, vil bekrefte dette. Det andre er at det nettopp er lengden, omfanget og formen som gjør dette til en så enestående, engasjerende og lærerik opplevelse.

Menus-Plaisirs – Les Troisgros figurerer på mange lister over fjorårets beste filmer, blant annet i The New York Times og The New Yorker, og ikke minst er det en triumf for den aldrende dokumentarfilmmesteren, som på tampen av karrieren gir oss en av sine aller mest inspirerende og fornøyelige filmer.