Matteusevangeliet

Det vekket oppsikt i de italienske katolske kretser da kommunisten, ateisten og kunstneren Pier Paolo Pasolini, som bare noen år tidligere var blitt dømt for blasfemi, fortalte at han ønsket å filmatisere Matteusevangeliet. Pasolini trodde ikke på at Jesus var Guds sønn, men han trodde at «menneskeligheten i ham hadde antatt en så høy, streng og ideal form, at den nådde ut over de sedvanlige begreper om menneskeligheten.»

Den Jesus som Pasolini interesserte seg for er ikke den milde Jesus, men en bister og radmager opprører og provoserende kraft. Han er en revolusjonær outsider som med skremmende presisjon kritiserer den livsform som omgir ham. Det samme gjorde Pasolini selv, og det var kanskje derfor han også lot sin egen mor spille Jesus’ mor. De andre rollene ble besatt av amatører. Filmen opplevdes som en sympatisk kontrast til datidens svulstige amerikanske bibelepos, Pasolini satset heller på enkle kostymer, få kulisser og mange nærbilder.

Pasolinis filmatisering følger Matteusevangeliet svært nøye, fra starten med Josefs tvil om hvem som er faren til barnet Maria bærer, til Jesu korsfestelse og oppstandelse. Den er dessuten en storslagent vakker film. I 1995 ble den tildelt «århundrets» Andreaspris (en økumenisk filmpris) i Haugesund med begrunnelse av den er «den film som gjennom tidene best har fremstilt de bibelske fortellingene på høyt kunstnerisk nivå».