Lost Highway

Lost Highway er det nærmeste man kommer et rent mareritt på film. Selv omtaler Lynch filmen som et «gotisk noir horror-eventyr» og du bør la alle forventningene om en normal filmopplevelse ligge igjen hjemme. Historien i Lost Highway er ikke lett å bli klok på, og Lynch anbefaler at man heller ser filmen som en visuell reise enn som en logisk eller kronologisk fortalt historie.

Allerede i åpningsscenen skjønner vi at noe er galt. Ekteparet Fred og Renee mottar en ­morgen en videokassett med opptak av seg selv, sovende. Politiet kobles inn, men før de rekker å finne ut noe som helst, er Renee død og Fred har havnet i fengsel. I fengslet forvandler han seg til den unge bilmekanikeren Pete, som senere innleder et hett forhold til Renees dobbeltgjenger Alice, også spilt av Patricia Arquette, denne gang blondine. Dette danner opptakten til en hamrende intens filmopplevelse. Til tonene av Rammstein, Trent Reznor og Marilyn Manson lever David Lynch ut sine aller mørkeste og angstfylte fantasier.

Lynch ble interessert i transcendental meditasjon allerede på tidlig 70-tallet og denne interessen gjennomsyrer alle hans verk, både innen billedkunst og film. Et overordnet tema i filmene hans er nettopp sinnets skjulte irrganger, drømmer og mareritt, og hvordan de kan utløse handling også i den virkelige verden. Så godt som alle filmene har en drømmeaktig logikk, en drømmende eller marerittaktig visuell stil, eller faktiske drømmer. Vi finner for eksempel drømmesekvenser i debutfilmen Eraserhead, Elefantmannen drømmer om moren sin, agent Cooper i tv-serien Twin Peaks har mange drømmer og visjoner som han bruker aktivt i sitt profesjonelle virke. I Mulholland Drive har marerittet om mannen bak Winkies en egen liten sidehistorie. Og Lost Highway gjennomsyres av en marerittaktig struktur med gjentagelser, falske minner, mennesker som sier ulogiske skremmende ting i ellers normale settinger og karakterer som endrer seg totalt.

I klassisk filmfortelling vil en drøm som regel presenteres og markeres ganske tydelig. Vi kjenner konvensjonene: Et nærbilde av et sovende ansikt er for eksempel en åpenbar overgang. Hos Lynch derimot er ikke denne transisjonen alltid så merkbar. Drømmedimensjonen, det underbevisste og virkeligheten er aldri helt separert.