Los olvidados

Los olvidados markerte et formidabelt comeback for filmkunstens store surrealist Buñuel da den hadde premiere i Cannes i 1951, og ble premiert med festivalens internasjonale kritiker-pris. Før dette hadde Buñuel kun laget et par filmer i utlendighet sammen med den meksikanske produsenten Oscar Dancigers, etter et mislykket og kortvarig opphold i Hollywood og et par oppdragsfilmer for den amerikanske hæren.

Det var likevel de to filmene med Dancigers som gjorde det praktisk mulig for ham å gjennomføre hjertebarnet Los olvidados. Det var Danciger som hadde foreslått for ham å lage en film om slumbarna i Mexico by, en idé Buñuel tente på, og som han ønsket å bygge over samme lest som Vittorio De Sicas Sciuscià (Skopusserne), en film han hadde stor beundring for. «Jeg ønsket å avdekke de elendige forholdene de fattige levde under på realistiske premisser», fortalte han senere, «fordi jeg hater filmer som framstiller de fattige som romantiske og søte». Og det står ikke til å nekte for at Los olvidados selv i dag framstår som en brutal, ja sjokkerende film. Ikke fordi den inneholder ekstreme og blodige voldsscener, men fordi den som ingen annen film før den på en nådeløs måte avdekker hvordan fattigdom bryter ned alt samhold og medfølelse mellom mennesker.

Los olvidados er en dypt pessimistisk film, hvor alle, til og med barna og de handikappede, er grusomme og korrupte. Gjennom hovedpersonen Pedro får vi innblikk i et miljø hvor fedrene tukter sine koner og barn før de forlater dem, mødrene selger seg for ingenting og pederastene lokker på småbarn med slikkerier bak hvert gatehjørne. Ikke overraskende møtte filmen i sin tid sterke reaksjoner – selv paven tok avstand fra den. Men til tross for de nedslående miljøskildringene og handlingens nihilisme – Buñuel gir oss ingen løsninger eller forsonende utganger – så har filmen også mange vakre sekvenser. Filmens eneste drømmesekvens, hvor Pedro ber moren om kjærlighet og mat, men får et rått kjøttstykke i fanget, er både grotesk og visuelt slående. Eller for å sitere filmkritikeren Pauline Kael: «Kanskje den største av alle drømmesekvenser».