Løperjenten

Løperjenten tar oss med til Bergen i årene rett etter andre verdenskrig. Syv år gamle Kamilla bor sammen med sin mor og far, som driver en liten forretning. Henne bestevenn Svein bor på den andre siden av gaten. Ekteskapet mellom Kamillas foreldre er allerede skrantende, og når Kamillas far innleder en flørt med ekspeditrisen Siri, splittes familien. Konflikten mellom foreldrene handler vel så mye om deres oppsparte kapital. Faren drømmer etter en ydmykende konkurs om å starte på nytt og gjøre det stort, men som hevn over sin utro ektefelle, gjemmer moren pengene.

Både Kamilla, men også Svein, blir ofre for de voksnes manglende evne til å gi omsorg og skape trygghet. De voksnes konflikter rammer barna hardest, som søker og finner trøst i hverandre. Delvis skildrer filmen de voksnes selvopptatthet, delvis antyder den at et samfunn preget av fattigdom gjør det vanskelig å ta seg av barna, som i tilfellet Svein. Faren hans har alkoholproblemer, og moren må ta flere jobber for å fø familien, og lar barna være igjen hjemme. Når barnevernet dukker opp, er det etter tips fra en indignert og religiøs nabo, som foretrekker å synge «Jesus elsker alle barna», fremfor å hjelpe. Desto mer rørende er barnas evne til å ta vare på hverandre. Kamilla og Svein er de eneste som evner å vise andre uselvisk kjærlighet og godhet, og det er dette som gjør Løperjenten så gripende og vond. Kamilla og Svein er overbevisende spilt av Nina Knapskog og Kenneth Johansen, som: «agerer med en slik naturlighet, en slik hjerteskjærende naturlighet til tider, at en blir sittende der helt overveldet,» slik Bjørn Granum i Arbeiderbladet formulerte det.

Bergen anno 1948 er troverdig gjenskapt, spilt inn på location hovedsakelig i Sandviken. Paul René Roestads fotoarbeid nikker både mot italiensk neorealisme og britisk kjøkkenbenkrealisme, og har også en skjør poetisk side ved seg. Ikke minst ser vi det i scenene når barna rømmer: turen til Mon Plaisir og Sandviksfjellet fremstår nesten som en drøm, der de to finner et trygt og grønt paradis. Lydbruken er også interessant og med på å bygge opp følelsen av autentisitet – lyden av byen, stemmesurr, folk som snakker i munnen på hverandre, sladder og giftige kommentarer, ekkoet av noen som krangler i et gårdsrom.

Summen av det hele er en film som dirrer av følelser, og som står støtt i den norske filmhistorien (i 1995 kom den med på UNESCOs oversikt over de femten mest betydningsfulle norske filmene). Løperjenten mottok blant annet kritikerprisen i 1981, ble plukket ut til kritikeruken i Cannes og fikk kinodistribusjon i USA noen år etter premieren her. Den amerikanske kritikeren J. Hoberman hadde filmen på sin topp ti-liste i 1984, og roste i sin anmeldelse særlig Løkkeberg evne til å transformere «the mundane into the dreamlike symbols of a forgotten fairytale.»