L’inhumaine

Cinemateket og Nasjonalmuseet samarbeider om filmvisninger i anledning utstillingen «Thorvald Hellesen. Kubistisk pioner», 31. mars-20. august. Filmprogrammet representerer noen av modernismens høydepunkter, hyllet av avantgarden selv.

I tjueårenes Paris var den norske kubisten Thorvald Hellesen del av et miljø av kunstnere, kritikere og forfattere, og han ble nær venn av bla. Constantin Brâncuși og Fernand Léger. Som kunstner beveget Hellesen seg rastløst fra den ene kubistiske retningen til den andre. Straks han behersket kodene innenfor en retning, forlot han den abrupt, bare for å gi seg i kast med en ny. Rundt 1920 fikk han endelig en viss anerkjennelse i Paris. Han tok også oppdrag som skuespiller, og det er meget sannsynlig at han så L’inhumaine sammen med sin kone, kunstner og scenograf Hélène Perdriat, i Paris i 1924.

For regissøren Marcel L’Herbier var filmen den mest moderne av alle kunstarter, og i mange av filmene hans synes forsøkene på å bekrefte denne påstanden godt, ikke minst i L’inhumaine, Den umenneskelige. Filmen skulle være et utstillingsvindu for datidens strømninger i fransk kunst, og L’Herbier var faktisk veldig tidlig ute: L’inhumaine ble en slags forløper til den store verdensutstillingen «Exposition internationale des arts décoratifs et industriels modernes», som da den ble arrangert et par år senere presenterte style moderne, senere kalt art deco, for hele verden.

L’inhumaines estetiske syntese av alt som var moderne og dynamisk kommer til uttrykk gjennom samarbeid med en rekke av datidens fremste kunstnere og arkitekter: Mest kjent er kubistmaleren Fernand Legér som stod for scenografien, men også arkitekten Robert Mallet-Stevens, designeren Pierre Chareau, moteskaperen Paul Poiret og filmskaperne Claude Autant-Lara og Alberto Cavalcanti hadde viktige roller i utformingen av filmens visuelle stil.

L’inhumaine oppsummerer slik de andre kunstartene, og L’Herbier tilfører også rent filmtekniske nyvinninger. Det som kjennetegnet den franske filmimpresjonismen på 20-tallet var først og fremst et ønske om å gjengi subjektivitet filmatisk, og det er viktig også for L’Herbier. Filmene hans skulle fremstille karakterenes inntrykk, drømmer og minner gjennom point-of-view bilder og utstrakt bruk av optiske virkemidler som dobbelteksponeringer, filtre og fokusforskyvninger.

Musikalsk akkompagnement

Visningen av L’inhumaine akkompagneres av Cinematekets stumfilmmusiker Kjetil Schjander Luhr sammen med vokalensemblet Små Grå, med Benedikte Kruse, Nina Mortvedt og Mai Elise Solberg.

Denne visningen er arrangert med støtte fra Institut français.

Om filmen teknisk og visuelt er kompleks, er handlingen heller ganske enkel: Den «umenneskelige» er en forfinet og hemmelighetsfull operasangerinne. Hun bor i en grandios herskapsbolig og tar jevnlig imot høytstående medlemmer av samfunnet. Problemet er imidlertid at hun forakter alle mennesker på det sterkeste, noe som gjør henne til en kald og kynisk femme fatale.