L'eclisse

L’eclisse er den siste filmen i Antonionis 60-talls trilogi (L’avventura og Natten er de to første), hvor han gjennom serier av mesterlig komponerte tablåer peker på tomheten bak den borgerlige fasaden til de nyrike i Roma, og antyder at det ligger en form for kjedsomhet og rastløshet til grunn for den moderne, urbane blasertheten som preger disse menneskene. 

«Der nede tenker de kanskje mindre på lykken», sier Vittoria som svar på venninnen Martas lengsel tilbake til familiegodset i Kenya. «Her er alt så vanskelig. Kjærligheten også.» Vittoria, i Monica Vittis skikkelse, har nettopp forlatt Riccardo og virker i det hele tatt trett av kjærlighet. Hun innleder et forhold til børsmegleren Piero, som hun første gang snakker med under et minutts stillhet (for en avdød kollega) på Romas støyende børs, hvor hun har dratt for å møte sin mor, som liker å spekulere med sparepengene. Piero og Vittoria har ikke så mye til felles, men holder likevel forholdet i live, like mye for forførelsens egen skyld som for noe annet.

Men man ser ikke en film av Antonioni for den ytre handlingens skyld. Mer fascinerende er det å se og høre måten han skildrer den moderne verden på gjennom gjengivelsen av følelser, arkitektur, kaos, kjedsomhet, stillhet og kommunikasjonssvikt. Fra begynnelsen, hvor Vittoria fraværende arrangerer noen gjenstander bak en bilderamme, til de siste bildene av Romas gater, er L’eclisse preget av stor presisjon i komposisjonen og et skarpt øye for detaljer. Antonioni er berømt og beryktet for stillstanden i sine filmer, men hvis man tørster etter annet enn biljakter og skuddvekslinger, er det fantastisk mye som faktisk skjer i Antonionis tilsynelatende begivenhetsløse univers.

Filmen inneholder en scene hvor Vittoria, hjemme hos venninnen Marta, opptrer med blackface og bustete hår. Det har vært diskutert om scenen er et spark mot borgerskapets rasisme fra Antonionis side, eller om filmen faktisk er rasistisk.