Les diaboliques

Regissøren, Henri-Georges Clouzot, hadde i årene etter krigen utmerket seg som en av de ledende eksponentene for en type mørk thriller som både slektet på tysk ekspresjonisme og amerikansk film noir, filmer med mye svart og morbid humor, sirlig konstruerte plot med effektive spenningsmomenter og uventede vendinger, samt karakterer som er langt fra moralsk entydige i sin motivasjon. Clouzot har hyppig blitt omtalt som «den franske Hitchcock», men kanskje man heller kunne kalt Hitchcock «den britiske Clouzot», ettersom Les diaboliques var en viktig inspirasjonskilde for Hitchcocks Psycho. Ja, faktisk var begge regissørene ute etter å sikre seg opsjonen til Les diaboliques (Pierre Boileau og Thomas Narcejacs roman), men det var Clouzot som vant, visstnok med noen timers forsprang. Tidligere hadde de to kjempet om rettighetene til Fryktens lønn, og også da gikk Clouzot av med seieren.

Michel Delasalle er en ufordragelig, brutal sjåvinistbølle som jobber som rektor på en provinsiell gutteskole. Hans kone Christine har en hjertefeil som gjør at hun kan dø når som helst. Noe som åpenbart ikke er Delasalle imot, ettersom skolen da vil tilfalle ham. Han har også en elskerinne blant lærerinnene på skolen som etter hvert også får knyttneven rettet mot seg. Sammen bestemmer de to mishandlede kvinnene seg for å ta livet av udyret. De drukner ham i et badekar og dumper ham i skolens badebasseng. Men når bassenget siden blir tømt for vann er liket borte. En student hevder at han nylig har snakket med Delasalle og noen har vært på vaskeriet og hentet den avdødes klær. De to kvinnene begynner å få bange anelser…

I likhet med Psycho er plotet og virkemidlene i Les diaboliques i ettertid hyppig gjentatt og kopiert , men filmen imponerer fremdeles. Dette er en meget sofistikert og velfortalt thriller, en film som med sin eminente miljø- og karakterskildring inngir en svært intens følelse av uhygge, ubehag og uvisshet. Et skoleeksempel på hvordan man ødelegger nattesøvnen.