Le mépris

Le mépris (tittelen betyr «forakt») inneholder alle de formelle krumspringene og de intellektuelle refleksjonene som er kjernen i Jean-Luc Godards måte å lage film på, men det er også en av de lettest tilgjengelige og mest underholdende filmene hans, gjort med lekenhet og humor og med slående vakre bilder i Cinemascope fra et solfylt Italia, hvor en solbrun og naken Brigitte Bardot leker med våre voyeuristiske instinkter.

Filmen handler om forfatteren Paul Javal, som drar til Italia for å skrive manuskriptet til en filmversjon av Homers Odysséen, som den tyske legenden Fritz Lang (Metropolis, Dr. Mabuse) skal filme på den vakre øya Capri, sammen med produsenten Jeremy Prokosh (Jack Palance), en vulgær amerikaner med Colgate-smil og sportsbil. Javal har med sin vakre kone Camille, og filmen dreier seg om hvordan forholdet deres etser opp fra innsiden når Paul inntar en fullstendig underdanig rolle overfor den amerikanske produsenten, og hvordan han uten betenkeligheter, og nærmest som en hallik, sender Camille rett inn i armene hans. Han bryr seg heller ikke om sin faglige integritet, og går velvillig med på enhver endring i manuskriptet som Prokosh foreslår.

Det er sjelden en mann faller så hardt som Paul faller i Le mépris; maskuliniteten hans smuldrer opp foran øynene våre, og impotensen er nærmest total. Ikke bare viser Paul seg som en mann som er fysisk veik og sosialt feig, men også som en vaklende kunstner og intellektuell – til slutt er det ingen som gidder å høre på hva han har å si. Han, forfatteren, opplever at selv språket svikter ham.

Dette er en trist og tidvis vond film å se. Men det er også en av Godards vakreste. Visuelt er Le mépris en usedvanlig inntagende film med sine velkomponerte bilder og den kontrastrike bruken av sterke primærfarger. Det er også en av filmhistoriens fineste metafilmer, en film om en ambisiøs filminnspilling preget av maskulin maktkamp og kunstnerisk korrupsjon, om konflikten mellom regissør og produsent, om klassisk europeisk kultur vs amerikansk kapital.