Late Autumn

Akiko Miwa har nettopp blitt enke. Hun bor sammen med sin datter Ayako. I ektemannens begravelse er også tre venner av ham. Den ugifte Ayako blir mennenes samtaleobjekt etter begravelsen. Hun virker ikke særlig lysten på å gifte seg, og mennene konkluderer seg i mellom med at hun nekter fordi moren da blir forlatt alene. De beslutter å få Akiko gift på nytt. Egentlig er alle de tre mennene forelsket i henne, men siden to av dem er gift er det bare den ene som er en reell kandidat. Men så forelsker Ayako seg.

Late Autumn har en fantastisk dialog, som til tider er veldig humoristisk. Samtidig er flere av replikkene preget av resignert bitterhet; filmen handler om gamle venner som helst vil glemme hverandre, ekteskap som ikke lenger har gnisten, kjedelige rutinepregede liv, uforløst kjærlighet og skuffelser.

Som Ozus nest siste film er den typisk på alle måter. Kamera er undervinklet og statisk. Scenografisk er filmen lagt til få steder: et par stuer, et kontor og en bar. Musikken underbygger, separerer og binder effektivt de ulike scenene sammen. Samtidig er det en fargefilm. I likhet med hans holdning til lydfilm, var Ozu lenge motstander av å benytte seg av farger og man skjønner hvorfor. Sort/hvitt bidrar til å konsentrere hjernen, og skjerper publikums oppmerksomhet. Når Ozu først benytter seg av farger, er de kontrollerte og balanserte, akkurat så presist som alle andre detaljer i hans filmer.