La chinoise

Da det franske nybølgeikonet Jean-Luc Godard reiste rundt på amerikanske universiteter våren 1968 med sin nye film La chinoise, sa Susan Sontag at han var like viktig for samtiden som Bob Dylan. Godard hadde utover 60-tallet blitt en av filmens verdensstjerner etter en parade av glimrende og nyskapende filmer, fra Til siste åndedrag til Pierrot le fou. I 1967 tok han imidlertid en markant venstresving med de formmessig mer radikale og mer eksplisitt politiske filmene Weekend og La chinoise.

La chinoise er spilt inn ett år før studentopptøyene i Paris våren 1968, og den fanger på ulike måter tidsånden som ledet opp til de historiske hendelsene året etter. I hovedrollene møter vi 20 år gamle Anne Wiazemsky, som spilte i Robert Bressons fantastiske Min venn Balthazar året før, og nybølgestjernen Jean-Pierre Léaud. De er del av en gjeng filosofistudenter som leser Mao og diskuterer kultur og politikk om hverandre. Godard bryter opp filmspråket enda mer enn han har gjort før, og trer selv inn i handlingen når han føler for det. Resultatet er en fargesterk og fragmentarisk film gjort med selvrefleksjon, energi og humor.

La chinoise vises i sammenheng med filmserien Tidløs reise og den belgiske filmen Just a Movement. Der blir vi kjent med historien til Omar Diop, som har en av rollene i La chinoise, og som fortsatte som politisk aktivist i årene etter filminnspillingen. Just a Movement er formmessig inspirert av La chinoise, og Godard figurerer selv i filmen, hvor han redegjør for hvordan han med La chinoise var opptatt av å sette filmen fri, og bryte ned barrierene mellom fiksjon og dokumentar.

Denne visningen er arrangert med støtte fra Institut français.