Kimen

Erik Solbakken debuterte som regissør med denne Tarjei Vesaas-filmatiseringen, en forfatter han tydeligvis satte høyt siden han baserte to av sine tre filmer på Vesaas (og var regiassistent på Håkon Sandøys Brannen av samme forfatter året før). 

Vesaas publiserte Kimen i 1940 og den regnes som et sentralt verk i hans forfatterskap. Den markerer en overgang fra hans tidligere realistiske bøker (og noveller) til en mer modernistisk stil, hvor det symbolske og allegoriske har fått mer plass. Nazistene hadde inntatt Norge og frykten for hva vold og hevnkulturen de representerte skulle føre til var stor. Bokas intense advarsel om følgene av fremmedfrykt, hevn og massehysteri er usedvanlig godt visualisert i en film som tungt lener seg på skuespillernes skuldre. Spesielt må nevnes Helge Jordal som her debuterer på film, men filmens store prestasjon står Kjell Stormoen for. Hans tolkning av den sindige faderen som forsøker å være fornuftens stemme i dette opprørte havet av følelser, er uforglemmelig.

En velkledd og åpenbart noe forvirret ung mann går i land på en frodig øy og setter i gang en kjede av hendelser som snart kommer ut av kontroll. Likevekten forstyrres, sinnene settes i kok og den vakre sommernatten får en dramatisk avslutning.