JAM

00-tallet var et sterkt tiår for britisk tv-humor. Foruten klassiske 90-tallsoverlevninger som The Royle Family og I’m Alan Partridge produserte britene i denne perioden serier som Peep Show, Garth Marenghi’s Darkplace, The Mighty Boosh, Nathan Barley, Marion and Geoff, Nighty Night, The Thick of It, Saxondale og Early Doors. Og uansett hva man i dag måtte mene om Ricky Gervais, var The Office en nærmest formfullendt situasjonskomedie.            

Hva gjelder originalitet og eksperimentasjonslyst blekner imidlertid samtlige av disse seriene i sammenligning med Chris Morris’ JAM. Morris er et av de store navnene i britisk tv-humor, med innflytelsesrike serier som On the Hour, The Day Today og Brass Eye på CV’en, men ingenting av dette kunne forberede publikum på JAM. JAM hadde premiere på Channel 4 i 2000, og er fortsatt den mest radikale og forstyrrende komiserien som noensinne er vist på tv.

Skjønt, man kan spørre seg hvorvidt «komiserie» egentlig er noen god beskrivelse på denne bisarre blandingen av videokunst, svart humor og psykologisk skrekk. Serien sprang ut av radioprogrammet Blue Jam (1997-1999), der dystre sketsjer ble mikset sammen med stemningsfull ambientmusikk. Da det ble tid for å lage en tv-versjon av Blue Jam, tok Morris lyden fra flere av radiosketsjene og fikk skuespillerne til å mime til replikkene foran kamera, hvilket ytterligere bidro til seriens uhyggelige og dissonante tone. Forestill deg en sketsjeserie skrevet av Michael Haneke og regissert av Chris Cunningham, så er du på riktig spor.  

I denne femte utgaven av Tv-teket bruker vi JAM som utgangspunkt for å diskutere avantgardistisk tv-komikk, videokunst med sans for humor, og hva det er mulig å slippe unna med på tv i 2018.