Irréversible

Med Irréversible laGaspar Noé hodet nok en gang på blokka og ba kritikerne hugge til. Her er ingenting gitt bort gratis, menneskesynet er kullsort, volden ekstrem og selv ikke kronologien kan vi stole på. Det å fortelle historien baklengs kan virke som et kunstig grep, men et stykke ut i filmen skjønner vi regissørens poeng – hans lek med tilskuerens forventninger setter nesten automatisk i gang en refleksjon over både filmens, menneskets og voldens natur. Eller som filmkritikeren Roger Ebert påpekte; siden volden og voldtekten ikke kommer som et klimaks i filmen, men i stedet på starten, blir dette en film som effektivt setter voldshandlingene i perspektiv, heller enn å bruke dem spekulativt, for sjokk-effektens skyld. «It has been said that no matter what it pretends, pornography argues for what it shows. Irréversible is not pornography.» (Roger Ebert).

Irréversible utfolder seg altså baklengs, hvor vi følger paret Alex (Monica Belucci) og Marcus (Vincent Cassel) gjennom en kveld som begynner med en vakker og intim erotisk stund hjemme, og som utvikler seg på verst tenkelige måte. Filmen er beryktet for sin ni minutter lange, og nesten uutholdelige, scene hvor Alex blir voldtatt i en t-bane-undergang etter å ha forlatt Marcus på en nattklubb.

Irréversible er vanskelig å se, men det er også en stilistisk nyskapende film som har blitt stående som et referanseverk i europeisk film.