India Song

Med India Song skapte Marguerite Duras sin egen filmatiske verden, hvor alle regler for dramaturgi, klar lineær narrasjon og filmfoto bevisst ble forkastet. Etter å ha skrevet for film siden 50-tallet, med storverk som Hiroshima mon amour og Mademoiselle på rullebladet, var hun mer enn klar for å ta over regirollen selv. India Song er den midterste av en syklus på tre filmer, der Woman of the Ganges og Son nom de Venice dans Calcutta désert er de to andre. De kan ikke akkurat kalles en trilogi da filmene til dels overlapper hverandre, utfyller hverandre og generelt utforsker det samme materialet. I de to siste brukte hun til og med det samme lydsporet, kun bildene er forskjellige. Stoffet er hentet fra flere av Duras’ mest kjente bøker, som Lol Valerie Stein, L’amour og Le Vice-consul, her flettet sammen til et uhyre enhetlig verk om umulig/tapt kjærlighet.

De forskjellige grepene som Duras tar i bruk – all dialog/tale er atskilt i tid og rom fra det visuelle, skuespillernes rolle som en del av omgivelsene og et elegant kontemplativt foto – er alle bevisst benyttet for å plassere tilskueren i en helt egen og mottakelig stemning. For dem som kjemper i mot og nekter å la filmen ta over styringen, kan det bli en lang og fruktløs reise. Men de som lar seg forføre av den transelignende fortellermåten i India Song, vil i mange år etterpå kunne kjenne på den unike stemningen filmen ga, bare ved at filmens tittel nevnes.