Illusjonen tar trikk

To fulle trikkeførere begir seg ut på en ulovlig nattur i en sporvogn kvelden før den skal settes ut av drift. Underveis plukker de opp alle mulige mennesker, slaktere som henger kjøttet sitt på hattehyllen, gamle kristne damer som bærer på underlige krusifikser og et lass med unger fra et barnehjem. En pensjonert trikkeinspektør er ute etter å ta konduktørene på fersk gjerning, men de får hjelp av den ene konduktørens søster og hennes venninne. Trikkekonduktørene må få trikken tilbake til vognhallen før dagen gryr for ikke å bli tatt av trikkeinspektøren.

Mange ville sikkert si at man finner mer enn et snev av neorealisme i denne filmen, skjønt Buñuel aldri var noen tilhenger av denne filmretningen. Det er det dagligdagse og det tilfeldige som skildres i Illusjonen tar trikk. Riktignok kan det for oss nordmenn virke som et underlig dagligliv, med slaktere som tar med slakterkjøttet på trikken, men ifølge Buñuel selv er episodene i filmen ikke utypiske for trikketurer i Mexico. Illusjonen tar trikk er et meget godt eksempel på hvordan det lar seg gjøre å integrere surrealistiske elementer inn i en realistisk ramme. Filmen handler jo ganske enkelt om en trikketur, men ved hjelp av collager og dobbelteksponeringer får Buñuel hendelsene underveis til å fremstå i et drømmeaktig og overnaturlig preg.

Selv om Buñuel nok vil mene det er tilfeldig, virker det utvilsomt politiske temaer i bunnen av Illusjonen tar trikk. Det å «kidnappe en trikk», et offentlig transportmiddel, er et opprør. Et opprør mot systemet og de menneskene systemet er laget for. Mange av menneskene som får sitte på med illusjonstrikken er mennesker som ikke passer inn i systemet; foreldreløse barn, alkoholikere og fattige. «Men dette er jo ren kommunisme!» roper en amerikaner da han kommer på trikken og forstår at alle får sitte på gratis. Det blir vanskelig for folk å forstå at trikketuren faktisk er ment å være gratis og flere insisterer på å få betale i ren frykt for å bryte regler og gammel vane; et småborgerlig fenomen som filmen tar helt på kornet. Trikkeinpektøren som forsøker å knipe de berusede trikkekonduktørene er personifiseringen av en annen småborgerlighet. Selv om han er pensjonert har han i sine arbeidsår blitt så opphengt i sin lille byråkratiske stilling at han ikke klarer å holde seg unna. Jobben har blitt livet hans og han klarer ikke å la ting gå uautorisert for seg. Kritikk mot byråkrati og småborgerlighet finner vi i mange andre av filmene til Buñuel, men kritikken er langt mer indirekte i Illusjonen tar trikk.