I Was Born, but

I was born, but… er en av Ozus aller beste tidlige filmer, fra den perioden hvor han fremdeles vekslet mellom ulike genre. Filmen har mye til felles med den mye senere God morgen, men er adskillig skarpere i kanten, selv om den er en komedie. Brødrene Keiji og Ryoichi på åtte og ti er gatas skrekk og sliter med å forstå hvorfor faren deres er så ydmyk i forhold til sjefen sin. Faren klarer ikke forklare guttene hvorfor og de beslutter derfor å gå til sultestreik.

Ved å sette barna opp mot de voksne, spontanitet og idealisme kontra resignasjon, får Ozu sagt sitt om både livets skuffelser og det japanske samfunnet. «Jeg begynte å lage en film om barn og endte opp med en film om voksne; mens jeg opprinnelig planla å lage en ganske lystig liten historie, forandret den seg mens jeg arbeidet med den, og den endte opp som ganske dyster.» kommentere Ozu selv. Ikke for det – en Ozu-film er alltid sammensatt og I was born, but… inneholder en rekke uforglemmelige scener. Et must helt enkelt.