Hotel St. Pauli

Morgan, en ensom mann fra Eiker, har bodd hele livet sammen med moren sin på et nedslitt småbruk. Nå er moren død. Da han leser en artikkel i Aktuell Rapport om Københavns red light district, ser han en mulighet til endelig å miste jomfrudommen. Han kjøper seg cowboyutstyr og onanerer seg frem til Kongens by. I Køben lever forfatterspiren Jor sammen med sin yngre kjæreste Gerda, som er prostituert. Jor finansierer forfatterdrømmen og hasjforbruket med Gerdas inntekter. Når Morgan går av danskebåten, møter han Gerda («Er du hore? Jeg vil ligge med ei hore.»), og hun tar ham med seg hjem for å levere varene som han betaler for med arvepengene. 

Før vi har kommet halvveis inn i filmen, har vi som publikum blitt utsatt for scener med reell sex, gulldusj og BDSM-inspirert pisking, før historien tar en vending til det verre… For enhver med grunnleggende kunnskap om praksisen til daværende Statens Filmkontroll på 1980-tallet, er det mildt sagt overraskende at filmen ble tillatt fullt uklippet ved kinolansering. Vi snakker om en instans som på den tiden fortsatt klippet slagsmålskomedier med Bud Spencer, Terence Hill og Jackie Chan, samtidig som hardporno var forbudt.

Wam og Vennerøds filmer var ikke kjent for sine subtile fremstillinger, og Hotel St. Pauli er intet unntak. Her skytes spurv med kanoner. Volumet er skrudd opp til elleve og alt fremføres med utestemme. Det er nettopp det som gjør filmene deres minneverdige, for ikke å snakke om særdeles sitatvennlige. Man kan bare tenke på krangelen ved bussholdeplassen i Svartere enn natten, middagsscenen i Lasse og Geir, og ikke minst «Kan’ke du snurpe igjen smella…!» fra samme film. Selv om Hotel St. Pauli ikke byr på dialog i det sitatvennlige toppsjiktet fra anarkistduoens filmografi, så går samplinger fra filmen som en rød tråd gjennom Turbonegers dødsopera av et album Never is Forever og viser at filmen bare noen år etter sin lansering hadde avsatt et stort avtrykk i det populærkulturelle landskapet.

Filmen var den første filmen Wam og Vennerød gjorde på et litterært forelegg og er basert på Erland Kiøsteruds roman Jord. Kiøsterud skrev, i likhet med Wam og Vennerød, om outsiderne i samfunnet. For å portrettere outsiderne fikk Wam og Vennerød tak i et interessant lag skuespillere: Øyvin Bang Berven, som også spilte i Adjø Solidaritet og Drømmeslottet, og seinere Lakki – gutten som kunne fly, spiller Morgan. John Ege spiller forfatterspiren Jor (Ege hadde bodd mange år i USA og ble derfor dubbet av Terje Strømdahl), og rett fra suksessfilmen Brødrene Mozart av Suzanne Osten kom svenske Amanda Ooms, i rollen som Gerda. I etterkant ble Ooms, som fikk en produktiv karriere, med blant annet Carl-Gustav Nykvists Kvinnene på taket som et høydepunkt, spurt om sin innsats i filmen. Svaret hennes var enkelt og greit at hun fikk godt betalt.

Det dystre i Hotel St. Pauli preget Wam og Vennerød. Deres neste film, Bryllupsfesten, ble en ren komedie og deres største publikumssuksess. Lakki – gutten som kunne fly, parets første film på nittitallet, ble en dundrende fiasko (og havnet på Filmmagasinets liste over de dårligste norske filmene noensinne). De gjorde sin siste film sammen, Sebastian, midt på 90-tallet og ble da møtt med et skuldertrekk av kritikere så vel som publikum. Vennerød gikk over til å konsentrere seg om dokumentar og tv-produksjoner, selv om han gjorde forsøk på å vende tilbake til fiksjon med gangsterkortfilmen Cleveland 451, og han gjorde også et forsøk på å filmatisere fortellingene om Askeladden. Svend Wam leverte sin siste spillefilm Desperate bekjentskaper i 1998, en film mest kjent i ettertid for en scene med en brukket penis. 

Hotel St. Pauli er på mange måter og på godt og vondt den ultimate Wam og Vennerød-filmen. Overdrevet, hysterisk og på grensen til det rent spekulative, men også helt unik. Dette er en film uten noen som helst form for berøringsangst, noe som dessverre er en kvalitet dagens filmer både her hjemme og internasjonalt ser ut til å mangle.

Kay Olsen