Hører du ikke hva jeg sier!

Lars Saabye Christensen skulle opprinnelig være gjest i Filmsalongen tirsdag 7. mai, men han har dessverre måtte melde avbud. Regissør Erik Gustavson stiller i stedet til samtale med Per Haddal.

I Filmsalongen denne kvelden vil Erik Gustavson snakke om sin karriere og om samarbeidet med Lars Saabye Christensen, etterfulgt av en visning av filmen Hører du ikke hva jeg sier!

Erik Gustavson er en av de mest markante norske filmskaperne. Han debuterte med den stilistisk fullendte Blackout i 1986, og har siden signert ytterligere syv spillefilmer, og en lang rekke kortfilmer og reklamefilmer. Han har vunnet tre Amanda-priser og syv nominasjoner.

Samarbeidet med Lars Saabye Christensen har vært sentral i Gustavsons karriere. I tillegg til Hører du ikke hva jeg sier! har de jobbet sammen på de kritikerroste filmene Herman og Telegrafisten.

Lars Saabye Christensen er en av de aller frodigste, mest folkekjære fortellere Norge eier. Han øser av en særegen fantasimiks: Var realisme, lett nostalgi, diskret humor, mystisk poesi og bittersøt magi. Ofte blir et oppvekstfilter nennsomt anvendt, Bare tenk på Beatles og Halvbroren. Det meste sees fra en utenforposisjon. Men ofte med mye kjærlighet til Oslo.

Christensen opererer i mange medier: Skjønnlitterært, som roman- og novelleforfatter, som lyriker og som sangforfatter. Han fremfører gjerne sine egne tekster med band og er inspirerende leverandør av råstoff til filmmakere. Ingen har vært så flittig på så høyt nivå med filmmanus heller, med en lang prestasjonsliste. En Amanda-fagpris for manuset til Herman er et resultat. Det var en selvfølge at han som har skapt så mange historier ble hyllet med en æres-Amanda i Haugesundsfestivalen i fjor. Sent, men godt.

Den verbale komedien Hører du ikke hva jeg sier! fra 1995 er et lekent stykke arbeid om standupkomikeren (Bjørn Floberg) som mister grepet etter at en ihuga tilhenger ler seg ihjel i salen. Kjersti Holmen spiller hans manager og kone, som må overta. Det smeller i replikker og pøses på med situasjoner. Det er et vittig verk uten paralleller i norsk filmhistorie, med mengder av proffe prestasjoner. Og en fremmed fugl for mange anmeldere da den kom i 1995.