Himmel og helvete

I skjæringspunktet mellom det håpløse og morsomme har Himmel og helvete etablert seg som Norges mest kjente kalkun. Utvilsomt hadde filmen et ærend som var inderlig ment. Det var en utbredt frykt for den nye tidas rusbruk i 1969. Samtidig bidro filmen til å stigmatisere alle dem som en gang hadde forsøkt hasj, og fikk dem som uttalte seg i formildende ordelag om de nye rusmidlene til å fremstå som blivende narkovrak. 

Himmel og helvete fikk i sin tid moderate negative kritikker, som først og fremst klaget over stiv regi. I ettertid er den et herlig komisk bilde på hva som skjer når voksne skal skildre et problemområde for et publikum de er totalt i utakt med. 

I hovedrollene finner vi en ung Lillebjørn Nilsen, som da fremdeles var en relativt ukjent Oslo-gutt, og Sigrid Huun. Hennes rolletolkning av Eva og hennes prøvelser er rett og slett gripende. Lillebjørn Nilsen har en dempet, men konsentrert skuespiller-fremtoning i sin rolle som Arne, som etter hvert blir skikkelig hardcore.

Egil Mohn Iversens musikk holder (som alltid) høyt nivå hele veien, og Inger Lise Rypdals innsats i tittellåta «Heaven and Hell» er verdt inngangsbilletten alene.