High Life

Ut fra skuespillerne og sjangertilhørigheten å dømme skulle man kanskje tro at High Life var Claire Denis’ så langt mest tilgjengelige verk, men det er ikke nødvendigvis tilfelle. Hennes siste film er preget av den sedvanlige, fragmentariske fortellerstilen hun er kjent for, og også her flørter erotikken og volden med hverandre – gjerne i sjokkartede øyeblikk. Samtidig er filmens premiss nokså enkelt å forholde seg til og skaper en spennende grobunn for mellommenneskelige relasjoner. Og det gror virkelig i High Life; av følelser, kroppsvæsker og buskvekster, i kontrast til de kliniske omgivelsene inne i romfartøyet.

Noen dødsdømte kriminelle er sendt ut i verdensrommet på et vanskelig oppdrag. Målet er å finne en alternativ energikilde og å underveis delta i eksperimenter knyttet til menneskelig reproduksjon. Den dominerende, men sensuelle Dr. Dibs (Binoche) styrer mannskapet med jernhånd – kledd i sorte hansker og med sprøytespissen innen rekkevidde.

I filmens begynnelse ser vi Monte (Pattinson) i ensomhet på romfartøyet, der han – frivillig eller ufrivillig – har tatt på seg ansvaret for en liten jente. Når fortellingen deretter tar et solid hopp tilbake i tid blir vi kjent med de andre kriminelle, før vi får se hvordan Monte endte opp som eneste mannskap på den uhyggelige farkosten.

Såkalte sorte hull i universet har lenge vært en kime til nysgjerrighet og redsel. I april i år kunne vi for første gang se et fotografi av et ekte, slikt hull. Også i High Life spiller et sort hull en vesentlig rolle; både som et fysisk fenomen der man muligens kan sanke energi, og som en inngang til eksistensiell undring. Denis’ og kunstneren Ólafur Eliasson har skapt et hull med mørkt sentrum og lysende omkrets – ikke ulikt det som senere dukket opp i det reelle fotografiet. Ifølge Denis selv er ikke dette tilfeldig, ettersom hun jobbet tett med den franske fysikeren Aurélien Barrau.

Til tross for et beskjedent budsjett har High Life et troverdig, futuristisk univers, som på mange måter tjener på å være skutt såpass klaustrofobisk og drømmeaktig. I scener fra jorden er det brukt 16mm-film, en tydelig kontrast til den høyteknologiske settingen i romskipet, og disse er filmet av polske Tomasz Naumiuk. Resten er fotografert av Yorick Le Saux, de senere år særlig kjent for sine samarbeid med Olivier Assayas. Musikken er laget av Denis’ faste samarbeidspartner Stuart Staples og hans band Tindersticks.

Sveinung Wålengen

Vi viser High Life i samarbeid med Vega Scene og Kunstnernes Hus Kino.