Hawaii, Oslo

Få om noen norske filmskapere fra de senere årene kan måle seg med Erik Poppe hva priser, nominasjoner og seksere på terningen angår. deUSYNLIGE, Tusen ganger god natt, Kongens nei og Utøya 22. juli er høydepunkter.

Den tidligere Hawaii, Oslo, fra 2004, er et myldrebilde i fem felter. Filmen ble en triumferende grenseutvidelse for talentet Poppe og hans medarbeidere, som den faste manusmedarbeideren Harald Rosenløw Eeg. Begavet rollebesatt, fotografert og musikkledsaget.

Disse historiene dras sammen til en virkningsfull og levende mosaikk, med en usedvanlig intelligent føring av saksen.

Hawaii, Oslo er en vanlig bar på Grünerløkka, også symbol for paradislengsler. Under sommerens heteste natt følger vi usette og oversette outsidere. De kommer for tregt inn i pinefulle situasjoner til å lykkes med sine valg. Døgnet blir dramatisk, med sjokkartet begynnelse og en gåtefull slutt. Liv snues opp ned.

Figurene er nærmest allegoriske selv om de spilles jordnært nok. Engler finnes i dette by-universet, deres fjær flagrer. Trond Espen Seim mestrer den gåtefulle rollen som hjelpepleier, anspent, tillukket, en nesten utenkelig figur i norsk film. Skjebnene betraktes med respekt og moden varme. Hawaii, Oslo er en folkelig og realistisk formet fabel med appell til elementære følelser, minutiøst utarbeidet og sanselig full av nerver.

I min anmeldelse i Aftenposten nevnte jeg mulige forbilder som Magnolia, Short Cuts og Himmelen over Berlin.

Hawaii, Oslo bygger dristig på tanker og impulser som ikke helt er på moten. Vi tvinges til å se personer og hendelser på storbyens gateplan med et annerledes blikk. Dermed løftes dette tragiske og forsonende tids Dermed løftes dette tragiske og forsonende tids-og bybilde med uoppdyrkede sinn opp i de høyere filmsfærer her hjemme.

Per Haddal