Hatet

Den franske filmen Hatet kom som en knyttneve i 1995, og er like aktuell. Denne hardtslående og særdeles heftige filmen om uro og vold i en fransk forstad, tegner et bilde av et uforsonlig hat mellom samfunnets utstøtte (arbeidsløse og innvandrere) og samfunnets forvaltere (politiet). De er nær sagt institusjonalisert i sin gjensidige «samtaleform»: Stein mot batonger. Det som betyr noe er måten argumentene utveksles på, hvem som blir den moralske seierherren.

I løpet av et døgn følger vi Hubert, Saïd og Vinz, den ene av algerisk avstamning, den andre av afrikansk og den tredje jødisk. Alle er innbyggere i la zone, den grå forstadssonen som har grodd opp omkring Frankrikes storbyer. Det er morgen etter en av de mange konfrontasjonene mellom politi og opprørere. En ung algerier svever mellom liv og død etter å ha blitt slått helseløs av politiet. Vince har plukket med seg en skinnende blank Smith & Wesson, som en politimann har «mistet» i nattens hete, og sverger å bruke den hvis kameraten dør. Allerede fra filmens innledning etableres en visshet om en skjebnens time som filmens handling uvilkårlig trekkes mot. Ventetiden organiseres som en episodisk skildring av de tre vennenes ferd gjennom dagen og natten. Det skjebnesvangre understrekes med stadige tidsangivelser, en klokke som langsomt, men sikkert tikker seg mot nattens ende. Så langt, alt vel.

Hatet er regissert av Mathieu Kassovitz, som senere først og fremst gjorde seg bemerket som skuespiller (de siste år særlig i den franske tv-serien Le bureau). Inspirert av Spike Lee og med fryktløs råhet, ga han et bredere publikum innblikk i la banlieue – de mindre idylliske boligområdene i utkanten av Paris. Filmen kom i et år med mye uroligheter i Frankrike, og som sosial kommentar oppleves filmen fremdeles oppsiktsvekkende relevant.