Harold and Maude

Hal Ashbys Harold and Maude er en nydelig kjærlighetshistorie, ja kanskje en av de søteste i filmhistorien. Men det er også en eksentrisk kultklassiker, en sort komedie som i beste hippieånd gjør narr av borgerskapet, hyller fritenkning og dessuten er full av de deiligste, absurde paradokser. Filmen ble utrolig populær da den kom; den ble sett titalls, om ikke hundre, ganger av den ivrigste fansen da den gikk på kino i USA. Ruth Gordon, som spiller Maude, har fortalt at en viss Doug Strand, bosatt i St. Paul og kanskje en av filmens største beundrere, i hvert fall så filmen 201 ganger!

Harold er en rik, men frustrert tenåring, som i et forsøk på å gjøre tilværelsen mer interessant har utviklet en sterk interesse for døden. Dette får ham ikke bare til å fingere sin egen død på de mest kreative vis, han oppsøker også diverse begravelser. Det er under et slikt besøk at han møter den bortimot 80 år gamle livsnyteren og frihetsbejaende Maude og de to faller pladask for hverandre. Men i tillegg til at de to finner ut at de er en «match made in heaven», klarer Maude å få Harold til å se at livet ikke behøver å være traurig; han må bare tørre å gi faen og fokusere på det som er positivt og virkelig verdifullt.

Harold and Maude er en film som ønsker å fortelle noe, det er en film med et budskap. Men du får, i tråd med Maudes anarkistiske filosofi, gjøre hva du vil med dette budskapet. Som Film Quarterly forklarer det: «That Maude can get away with delivering lofty messages and still remain «in character» is a triumph for the makers of this film. They have designed a character who is both a sympathetic human figure and a mouthpiece for precise cultural criticism. Maude’s social and private radicalism is so integral to her personality that it arouses none of the discomfort that is commonly experienced when a movie character expounds about «life». Eller som filmens manusforfatter Colin Higgins uttrykker det: «We’re all Harold, and we all want to be Maude».