Hamlet

Av Kenneth Branaghs mange Shakespeare-tolkninger, både på teater og på film, står nok hans filmatisering av Hamlet frem som selve mesterverket. Ikke et ord fra den opprinnelige teksten er strøket og vi får for aller første gang på film presentert hele dramaet i all sin intrikate dybde. Lengden blir da på fire timer og to minutter, pluss pause – en av de lengste Hollywood-produksjoner noensinne og en full helaften i selskap med et ensemble av ikoniske proporsjoner.

Kenneth Branagh spiller selv en intens, hevngjerrig, intelligent og i motsetning til de fleste andre, en ikke tvilende eller utpreget melankolsk Hamlet. Derek Jakobi er vidunderlig som hans svikefulle onkel og motstander Claudius, finurlig nyansert åpner han opp en skattkiste av motstridende følelser. Julie Christie hadde egentlig lagt opp, men kunne ikke motstå rollen som Hamlets mor, hennes første Shakespeare-rolle. Kate Winslet gjør Ophelias vei inn i galskapen forståelig og ytterst sørgmodig. Og det er bare hovedrollene, ellers er filmen rikt befolket med kjente fjes, hele ni tidligere Oscar-vinnere er med og fem som er slått til riddere for sine innsatser som skuespillere.

Valget om å benytte Blenheim Palace som kulisse i stedet for en tidsriktig steinfestning som Helsingør slott, sammen med en 1800-talls inspirasjon i kostymene, gir Branaghs film en tidløs prakt og frigjør Shakespeares ord fra å være låst i tid og rom. Det er vel også kjernen i Branaghs prosjekt, å gi oss en oppdatert Hamlet uten å endre på et eneste ord, bruke filmens mange virkemidler i en hyllest til et av tidenes aller største teaterstykker.

I 16 år var dette den siste filmen skutt på 70mm (65mm negativ) før Paul Thomas Anderson kom med sin The Master i 2012. Branagh selv må ha vært fornøyd med det visuelle resultatet, uansett hvor fordyrende og kompliserende det gjorde prosjektet, for i 2017 brukte han formatet på nytt i Mord på Orientekspressen.