Grand Me
En livlig og bittersøt film om Melina som planlegger å saksøke foreldrene sine etter en vanskelig skilsmisse.
Åtte år gamle Melina bor sammen med sine kjærlige besteforeldre i den iranske byen Esfahan. Foreldrene hennes har skilt seg, og verken moren eller faren klarer å ta vare på henne. Melina vil bo hos moren i Tehran, men hverken hennes uforutsigbare far og eller hennes nye stefar tillater det. Når den viljesterke jenta fyller ni år, blir hun myndig og har en idé: Hun vil kjempe for sin egen omsorgsrett og hvem hun skal bo hos. Planene hennes utfordres av voksenlivets kompliserte realiteter.
Regissør Atiye Zare Arandi er også Melinas tante, og deres nære forhold gjør at vi får et unikt innblikk i livet og tankene til Melina i denne filmen. Fra å skjelle ut mamma i bilen og gå faren på nervene i telefonen, til å lakkere neglene til sin godmodige bestefar. Konflikter, telefonsamtaler og lek vever seg inn og ut av hverandre i en film som bidrar med et friskt samtidsperspektiv.(Omtale hentet fra CHP:DOX)
Om regissøren
Atiye Zare Arandi er en iransk manusforfatter og regissør født i Esfahan. Arandi er en utmerket historieforteller, oppvokst og utdannet med arven fra den store tradisjonelle persiske fortellerkunsten av historier og fabler. Hun studerte filmregi med fokus på fiktive narrativer og fortsatte å utmerke seg i sine studier av dramatisk litteratur. For tiden bor og jobber hun både i Esfahan og Tehran.
Etter studiene har Atiye fått erfaring og anerkjennelse som forfatter/regissør for nasjonal iransk skjønnlitteratur så vel som dokumentarfilm. Verkene hennes har vært representert flere ganger på International Cinema Verité Festival (Teheran). Grand Me ble valgt ut til CPH:DOX og mottok NEXT:WAVE Award. Den har også blitt valgt ut til Movies That Matter, Visional dal Mondo, DMZ, Inconvenient Films Documentary Festival, Film Festival Diritti Umani Lugano, MediOrizzonti og Taipei Golden Horse Film Festival.
Reginotat
I feel I need to bring Melina’s story, not only because she is so close to me, but also because it’s recognizable for so many people around the world. I am happy and relieved that Melina is growing up in a middle-class family. She is well fed, has a nice bed to sleep in and is supported and loved by her kind grandparents. She is not confronted with instantaneous life-threatening dangers, but it can’t be denied that her mental wellbeing is pushed and stretched to an extent that is far too much for a child. When she returns from an occasional stay with her father, traces of physical abuse can be noticed. She won’t talk directly about it, but Melina’s pain vibrates without words on the screen. When we talk of child neglect and physical harm, middle class environments seem hardly touched, because it happens very unnoticed behind closed doors. I’m ‘privileged’ to explore such a case evolving right in front of my eyes, without obstacles or veils in between. My family has accepted me as a critical observer. Atiye Zare Arandi
Ali Parandian
Ali Parandian er en norsk-iransk regissør og produsent med base i Oslo. Han er kurator og leder for Cinema Tehran, Oslo. I 2010 fullførte Parandian sin BA-grad fra Den Norske Filmskolen ved Høgskolen i Lillehammer. Han vant en Amanda i kategorien beste kortfilm for sin fiktive debut No Man is an Island (2017). Han regisserer og redigerer for tiden sin første spillefilm, driver produksjonsselskapet Anicca Pictures AS og er kunstnerisk leder og stifter av Oslo Filmskole.
| Attributt | Verdi |
|---|---|
| Spilletid | 1t 18m (78 minutter) |
| Produsert | Belgia/Iran/Qatar 2024 |
| Regi | Atiye Zare Arandi |
| Tale | Persisk |
| Tekst | Engelsk |
| Aldersgrense | 9 år |
| Visningsformat | DCP |
Forestillinger