Granateplenes farge

Der Parajanovs forrige film, Fortidens skygger, var en hyllest til den ukrainske kulturen, retter han denne gang blikket mot sin egen kultur, den armenske. Oppvokst i Tblisi, et kraftsentrum for armensk kultur og byen som den legendariske 1700-talls poeten og martyren Haratjun Sajatjan (bedre kjent som Sayat Nova) kom fra, var det ikke unaturlig for Parajanov å vende seg mot dette materialet. Sajatjan var en poet og musiker som i sin samtid steg i gradene fra assistent i et teppefargeri til hoffpoet og kongelig rådgiver. Dessverre gjorde han den feil å bli forelsket i kongens søster og falt i unåde. Hans sanger har blitt muntlig overlevert ned gjennom generasjonene og er i dag fortsatt en del av alle armenske musikeres standardrepertoar. Hans ekstremt rike språk og kraftfulle metaforer viste seg å være rikt materiale for en regissør allerede på vei bort fra alle regler for hvordan film skal være.

Granateplenes farge er da også en ekstraordinær film, hvor kunstneren Parajanov maler med sterke farger og et usedvanlig fyldig visuelt vokabular. Filmen er et kunstverk som kan nytes for sin metamorfose av maleriet, stillbildet og filmens språk. Hvert bilde er så gjennomkomponert og fylt til randen av referanser til armensk kultur, myter og historie, samt mer eller mindre verifiserbare og stiliserte hentydninger til Sajatjans egen historie, at den nesten blir ugjennomtrengelig for oss utenforstående. Bildene antar en surrealistisk kvalitet, hvor hvert enkelt av dem blir et kraftfullt rop om den armenske egenart og kultur.

Som poeten Sajatjan fikk også Parajanov lide for sin kunst, filmen ble anklaget for å være ikke-sovjetisk og surrealistisk (tydeligvis en straffbar forseelse), og regissøren selv ble fengslet på grunn av falske anklager om homofili og ulovlig salg av ikoner. Granateplenes farge ble ikke å se på sovjetiske kinoer før flere år senere og da kun distribuert i en dramatisk nedklippet utgave (originalt var den visstnok nær to timer lang). De senere årene har imidlertid Martin Scorsese og hans World Cinema Foundation brukt mye tid på å gjenskape filmen. Ved hjelp av Gosfilmofond og L’Immagine Ritrovata i Bologna har man gjenskapt filmen til en versjon som er tilnærmet identisk med den som hadde premiere i Jerevan i 1969. Selv om også denne kopien til en viss grad hadde blitt sensurert av myndighetene i forhold til hva Parajanovs intensjoner hadde vært, var det i hvert fall en versjon regissøren kunne gå god for. Det er denne kopien fra Bologna vi nå viser.

Det skulle ta 15 år før han igjen fikk gjøre film. 

Restored in 2014 by Cineteca di Bologna/L’Immagine Ritrovata and The Film Foundation’s World Cinema Project, in association with the National Cinema Centre of Armenia and Gosfilmofond of Russia. Restoration funding provided by the Material World Charitable Foundation and The Film Foundation.