Ginger og Fred

I bunnen av Ginger og Fred ligger det noen tilsynelatende uoverkommelige paradokser, som i en mindre regissørs hender nok ville ha blitt en katastrofe. På den ene siden Fellinis velkjente avsky for tv-mediet (mens han er avhengig av finansiering fra tv) og på den andre siden hans hang til nostalgi og sirkus som også finnes i stor grad i fjernsynet. Her får han sjansen til å kombinere disse elementene i en bitende parodi på det kommersielle fjernsynets grunnleggende idioti, dets appell til de laveste instinkter og dets ufølsomme utnyttelse av menneskers drømmer. På samme tid er det en surrealistisk reise i fjernsynets glorete fantasiverden, fullt på høyde med hans tidligere filmer. Innenfor satirens form greier Fellini å gi noen vidunderlige personskildringer og noen innsiktsfulle betraktninger om fjernsynets vesen.