Gåten Kaspar Hauser

Hvem var Kaspar Hauser? Mer enn tusen bøker og titusen artikler er skrevet om denne gåtefulle skikkelsen. En morgen i mai 1828 sto han, skitten og forfallen, på torget i Nürnberg med en lapp i hånden. Lappen var fra hans far og fortalte at faren ikke lenger maktet å ta vare på sin sønn og at han nå måtte klare seg selv. Helt ute av stand til å kommunisere og med et sett usedvanlige sansegenskaper ble Kaspar Hauser en kuriositet for leger, sirkuspublikum og overklassen. Kaspars øyne var så ømfintlige at dagslyset drev ham til tårer. Han enset varmen fra mennesker på flere meters hold. Han kunne lukte hva som var i en flaske selv når korken satt på. Etter hvert som velmenende mennesker lærte Kaspar Hauser å snakke og skrive ble det klart hvilken grufull skjebne som hadde gitt han disse egenskapene. Innelåst i en kjeller gjennom hele barndommen, hadde Kaspars verdensbilde bestått av et mørkt hulrom med en sprekk det kom mat gjennom.

Werner Herzogs film om Kaspar Hauser tar ikke for seg Hausers grusomme skjebne like mye som de konsekvenser det byr på å integreres i et 1800-talls samfunn, når du i voksen alder ikke har forholdt deg til mer enn det et spebarn opplever i sin mors mage. Ikke bare er sjokket over de nye og uante sanseopplevelsene en prøvelse, men samfunnets og de «normale» menneskenes behov for å assimilere det uregelmessige er en like stor påkjenning. Herzog har gang på gang i sine filmer minnet oss på at vi må akseptere menneskehetens vide og ofte uvanlige omfang, og Gåten Kaspar Hauser er intet unntak. I rollen som Kaspar Hauser finner vi den nesten like mystiske skuespilleren Bruno S. Likheten mellom karakteren han spiller og hans eget liv, er slående. Som uønsket sønn av en prostituert ble han mishandlet så hardt at han ble midlertidig døv og sendt på mentalsykehus i en alder av tre år. Han har siden, etter flere opphold på institusjoner, lært seg å male og spille musikk. Da Werner Herzog gav ham hovedrollen i filmen om Kaspar Hauser, jobbet Bruno som gateartist.

Gåten Kaspar Hauser fikk tre priser ved Cannesfestivalen i 1975, og har blitt stående som en av de store klassikerne i den europeiske filmen.