Fortidens skygger

Fortidens skygger skulle bli filmen der Sergej Parajanov ble oppdaget av en hel verden. Etter en håndfull kompetente, men tradisjonelle filmer ble han med egne ord inspirert av Tarkovskijs debut, Ivans barndom, og så muligheten til å revitalisere læremestrene fra VGIKs poetiske visjoner. Både Dovzhenkos trilogi (Jorden, Arsenal og Zvenigora) og Igor Savchenko siste film Taras Shevchenko (1951), hvor Parajanov var regiassistent, brøt med den rådende sovjetrealismen og strakk seg mot film som egen kunstart.

Selv med priser og strålende mottagelse i utlandet ble Parajanov nektet utreisetillatelse og filmen ble holdt tilbake fra hjemlig distribusjon. Et av problemene var at Parajanov nektet å dubbe den til russisk, da han mente at den lokale ukrainske Hutul-dialekten var en essensiell del av filmens uttrykk. Et år senere fikk han viljen sin og filmen ble som en av ytterst få sendt ut i sin opprinnelige form. Prisen var at han nå var en merket mann i myndighetens øyne.

Fortidens skygger er ingen konvensjonell fortelling, det er en dypt psykologisk film. Den dreier seg mer om myter og det underbevisste og er rik på både freudianske og jungianske bilder. Originaltittelen betyr «skygger av glemte forfedre» og peker mot den kollektive underbevissthetens arketyper, og filmen handler på ett plan om menneskehetens fellesopplevelser: kjærlighet, desperasjon, ensomhet og død. Symbolikken og psykologien utfolder seg ikke bare på handlingsplanet, men også gjennom lyd, musikk og farger. De motstridende perspektivene og umulige kameravinkler skal forvirre tilskueren og utradere vår individuelle synsvinkel, og antyde et kollektivt perspektiv. Gjennom hele filmen påtvinger Parajanov oss dette spørsmålet: Gjennom hvilke øyne ser jeg? Fra toppen av et tre, fra bunnen av en dam, fra senteret av en voldsom 360°-rotasjon – gjennom hvilke øyne? Fortidens skygger er et kraftig vitnesbyrd om regissørens posisjon som filmens Gud.

Courtesy Dovzhenka Film Studio.