Før frostnettene

Arnljot Berg var en mangefasettert og kreativ regissør, som med sine fem filmer på under ti år satte sitt preg på norsk film under siste halvdel av 60-tallet og første del av 70-tallet. Variasjonen i tematikk og tilnærming vitnet om en søkende sjel, som ofte knyttet produksjonene sine opp til aktuelle samfunnsdebatter – hvor Berg gjerne kastet inn en brannfakkel eller to. Som i Lukket avdeling (1972) hvor den norske modellen for behandling av psykiatriske pasienter får gjennomgå (og her snakket Berg av personlig erfaring), eller i Bobbys krig (1974), hvor en helt annen side av krigen og heltedådene ble vist frem. 

Dette skulle også bli Bergs siste film – året etter ble han funnet ved siden av sin avdøde kone på en parkeringsplass i Paris og dømt for legemsbeskadigelse med døden til følge av fransk rettsvesen. I etterkant produserte han både bøker, skuespill og tv-filmer, men ingen flere spillefilmer dessverre. Historien om denne saken blir behandlet av datteren Lene Berg i bok og utstilling, samt i den kommende hybridfilmen Apokalypsens ryttere.

Før frostnettene er Bergs debutfilm, basert på Sigurd Hoels bok Fjorten dager før frostnettene, hvor vi møter den tilsynelatende vellykkede legen Knut Holmen som feirer sin 40-årsdag alene på restaurant, filosoferende over sitt liv så langt. Er han egentlig lykkelig? Svaret blir nei, og en vandring i minnenes verden tar til for å finne ut hvor det gikk galt. Kan en tilfeldig romanse være en ny og bedre start, eller er det bare en kompensasjon for fortidens mistak? 

Hoel gikk selv i terapi hos den berømte/beryktede Wilhelm Reich og følgende sitat fra boka sier vel det meste om intensjonene til både boka og filmen: «Glemt angst for glemte forgåelser ligger som skygger over vårt liv.» (Sigurd Hoel, 1935)

Bokas fascinerende vandring i tid og rom kompliseres ytterlige av at mye av handlingen er internalisert hos hovedpersonen, noe som man skulle tro ikke egnet seg for filmmediet, men Berg tar i bruk 60-tallets nye filmspråk på en svært unorsk måte. Her lekes det med rytmer, gjentagelser, dobbelteksponeringer, upålitelige minner og uventede hopp i tid. Regissøren valgte å klippe filmen selv for å få full kontroll over uttrykket, og gjør en imponerende jobb med å sy denne kompliserte strukturen sammen til en velformet historie. Her får han også hjelp av Egil Monn-Iversens utsøkte musikk, kanskje noe av det vakreste og mest sømløst tilpassede han gjorde i løpet av sin lange karriere som filmkomponist. Og om man vil se regissøren selv, dukker han opp i en liten rolle som toalettvakten på Hotel Continental.

Forfilm 

Før filmen viser vi Arnljot Bergs Kameraøyet.