Fire hvite skjorter

På fritiden skriver telefontekniker Cēzars Kalniņš sanger og spiller i et band han har startet med noen venner. Bandet har en lang vei foran seg før de får tillatelse og kan debutere offentlig. Et medlem av kulturkomiteen lytter overfladisk til Cēzars’ sanger og kritiserer dem, og blir senere maktesløs når hun vil stoppe den offentlige debatten hun selv har satt i gang.

Lengselen etter frihet på 1960-tallet, ungdommelig maksimalisme, opprør og samvittighetens stemme i Rolands Kalniņš’ film står som typiske elementer i den nye bølgen innen europeisk film på -60 tallet. Forfatterne forutså nesten profetisk skjebnen til sin egen film (forbud mot offentlige visninger) i en scene som spøkte om hemmelig sensur i det sovjetiske systemet.

Dette var den første filmen i latvisk filmhistorie som så på filmmusikken som en uavhengig og likeverdig aktør, og den ble klippet i samsvar med dramaturgien i Imants Kalniņš filmmusikk.

Femti år etter filmopptakene fikk Fire hvite skjorter stor anerkjennelse på filmfestivalen i Cannes i deres Classics-seksjon. Regissør Rolands Kalniņš (født i 1922) reiste til Cannes i en alder av 96 år for å delta i feiringen av filmen.

Fire hvite skjorter introduseres av direktøren for det latviske filmsenteret, dr. art Dita Rietuma, som også deltar i et Q/A-arrangement etter visningen.