Filmregissør Unni Straume

Trygve Hagen har de siste årene laget en rekke portretter av norske filmarbeidere han føler har fått litt for lite oppmerksomhet i forhold til deres betydning. Cinemateket har vist flere av disse, både om Svein Kojan, Jan Knutzen, Odd-Geir Sæther, og nå sist om den ferske gullklapper-vinneren Anne Haugsgjerd. 

Nå er vi kommet frem til den egensindige regissøren Unni Straume, som med sine fem spillefilmer har vist seg som en uredd villblomst i den norske filmfloraen. Fra starten som dokumentarfilmskaper har hun alltid brukt seg selv og sin egen stemme i filmene sine. Inspirert av sin lærer Erik Løchen, denne særegne poeten og tenkeren i norsk film, begynte Unni sin filmkarriere med å lage kort- og dokumentarfilmer og var en type regissør som lærte seg film ved å filme og klippe selv. Noe hun hadde stor glede av da hun begynte å lage spillefilmer der hun mente at drama hørte hjemme på teateret, film skulle være poesi. I utsøkt vakre, stemningsskapende bilder forteller hun historier som berører så sterkt fordi de er ærlige forsøk på å si noe vesentlig om det å være menneske. Filmene hviler tungt på fotograf Harald Paalgards dyktighet i å oversette Straumes poetiske ord til visuelle kunstverk og ikke minst skuespillernes evne til å fremføre dem.

I dette portrettet legger Trygve Hagen vekt på filmhåndverket. Filmen har en veldig enkel struktur basert på en samtale med Unni om filmregi. Innimellom vises klipp fra hennes filmer, som Til en ukjent (1990), Avsporing (1993) og Drømspel (1994). 

På Straumes egen bursdag viser vi Hagens film, for så å møte hovedpersonen selv i samtale og avslutter denne første biten med kortfilmen Avsporing (1993, 7 min.) på 35mm. Deretter viser vi filmen som er basert på August Strindbergs bok (og som Ingmar Bergman mente var umulig å filmatisere) – Drømspel.