Fascisten

Selv om Bernardo Bertolucci fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Siste tango i Paris i 1973, var det med Fascisten i 1970 den da 28 år gamle regissøren etablerte seg som en mester når det gjaldt suveren stilistisk kontroll over alle filmens aspekter. Fascisten er på overflaten en politisk thriller hvor handlingen utspiller seg i Mussolinis Italia. Året er 1938. Dramaet spinnes rundt den berømte professor Quadri som har emigrert til Paris, hvorfra han driver en utrettelig kamp mot fascistdiktaturet i Italia. Men både i filmmanuset og romanen som filmen er basert på (Alberto Moravias Il Conformista), er det fokuset på en annen problemstilling som gjør Fascisten til noe langt mer enn en politisk thriller. Bertolucci forsøker å vise den identitetskrisen en vidtgående konformitet gir opphav til.

Hovedpersonen Marcello Clerici, glimrende spilt av Jean-Louis Trintignant, er redd for på noen som helst måte å skille seg ut fra det som er sosialt akseptert, noe som gjør at han tilpasser seg omgivelsene og melder seg til tjeneste for fascistpartiet. Hans oppgave som fascistagent blir å myrde sin tidligere lærer og forbilde, anti-fascisten Quadri. Størstedelen av filmen opplever vi gjennom Clericis erindringer. Disse er på ingen måte realistiske, men mer et uttrykk for det han ønsker å ha opplevd; det som skal bekrefte hans egen individualitet. Skildringen av Clerici blir et studie i de fortrengningsmekanismer han bruker for å unndra seg virkeligheten.

Fascisten er – sitt tema til tross – en sjeldent vakker film. Det var her Bertoluccis samarbeid med fotografen Vittorio Storaro for første gang slo ut i full blomst. Resultatet var en sober blanding av sex, politikk, krass realisme og symbolmettet surrealisme, gjennomført med elegant kameraføring og stemningsfull lyssetting.