Evita

Madonna skal ha gjort alt i sin makt for å kapre tittelrollen i filmatiseringen av Tim Rice og Andrew Lloyd Webbers konseptalbum (1976), og senere scenemusikal (1978), Evita. Til tross for at de fleste sangnumrene måtte tilpasses hennes begrensede stemmespekter og skuespillet hennes er av litt varierende kvalitet – og dessuten en massiv motstand mot henne i Argentina under innspillingen, hvor mange fortsatt så på Eva Perón som en helgen – var nok pop-stjernen et godt valg. Først og fremst for billettsalget, fordi Madonna i seg selv var et stort trekkplaster for kinogjengere utover det tradisjonelle musikalpublikummet, men også fordi hennes oppriktige engasjement for historien synes, og løfter filmen. 

Eva Perón er en hemmelighetsfull og myteomspunnet karakter, oppvokst i fattige kår, men med en utrolig drivkraft og et brennende ønske om å bli berømt, om det så er som filmstjerne eller presidenthustru. Hennes liv og skjebne fortelles gjennom en annen historisk karakter, nemlig Ché Guevara - spilt (og overraskende godt sunget) av Antonio Banderas. Det fins ikke noe bevis på at de to noen gang traff hverandre i virkeligheten, men i filmen eksisterer det bånd mellom dem. Banderas’ Ché kommenterer Evitas handlinger og livsførsel på vegne av det argentinske folk, som et slags gresk kor, med en blanding av forakt og fascinasjon over hvordan hun vinner folks hjerter uten å, i hans øyne, egentlig gjøre noe for dem. 

Evita er en såkalt sung-through-musikal hvor alle replikker synges, noe som kan ha en fremmedgjørende effekt. I regissør Alan Parks (Fame, Pink Floyd – The Wall, The Commitments) hender er dette likevel blitt en medrivende film, med alle de mest kjente sangene fra sceneproduksjonen, inkludert «Don’t Cry for Me Argentina», i tillegg til den prisvinnende «You Must Love Me», som ble skrevet for filmen.