EO

Det lille eselet Eo (det har fått navnet sitt på grunn av den karakteristiske lyden esler lager) har lenge jobbet ved et sirkus, sammen med sin beste venn, mennesket Kasandra. Men så en dag blir alle dyrene sluppet fri av en gruppe dyrevernsaktivister, og plutselig må Eo klare seg på egen hånd. Vi følger eselet der det lunter av gårde og med sine store, store øyne stumt observerer verden rundt seg. Eo skal oppleve vennlighet og vold, ensomhet og nærhet, overraskelser og fare.

Etter å ha bodd mange år i USA, flyttet den polske filmveteranen Jerzy Skolimowski (som sto bak manuset til Kniven i vannet og har regissert titler som Le départ, Badeanstalten og Essential Killing) for noen år siden tilbake til hjemlandet. Der bosatte han seg langt inne i en skog. Ved å være omgitt av naturen og komme nærmere dyrene der, fikk han et annet perspektiv på tilværelsen. Fremfor alt fikk han et nytt syn på oss mennesker. I likhet med Robert Bressons film Min venn Balthazar (1966), er EO et portrett av menneskeheten, selv om begge filmene ytre sett er skildringer av uskyldige dyr og behandlingen de er prisgitt. Der Bressons Balthazar og hans skjebne kan leses som en parallell til Jesu liv, representerer Eo heller alle arter som menneskeheten føler seg hevet over og utnytter eller dreper.

Ved å la et dyr være protagonisten, åpnet det seg også nye fortellermessige muligheter for Skolimowski. Dialogen kunne reduseres til et minimum, historien formidles først og fremst gjennom et utsøkt, tidvis psykedelisk billedspråk, et suggererende lyddesign og Pawel Mykietyns mektige musikk. Da EO hadde premiere i Cannes i 2022, stakk den fortjent av med juryprisen. Og ved siden av å være et originalt sjangeroverskridende portrett og en uforglemmelig fabel om dyrevelferd, er dette et eksempel på en type film som bør sees på kino. Der kan vi la oss omslutte av mørket, dele blikk med vår lille helt og virkelig kjenne på kroppen det vår venn Eo ønsker å fortelle oss.